Just show up and get in the water

satelittbarnaEttersom jeg har rundet de gyldne trettiåra, har jeg etterhvert begynt å forstå at det er noe her i livet jeg liker bedre enn noe annet. Det var på tide, vil du kanskje si? Svaret mitt er at vi lærer gjennom hele livet. En innsikt som «plinget» i tjueåra blir min igjen i dag, mens noe som gav mening forrige uke kanskje er glemt i dag. Et kortvarig lysglimt.  Akkurat nå om dagen kjenner jeg meg tidvis utfordret ut over det jeg kjenner jeg mestrer. Ubehagelig følelse det der. At mestringsnivået synker under ikke-mestringsnivået. Nå skal det sies at det ikke alltid er samklang mellom det jeg tenker om meg selv og det andre tenker om meg. Slik er vi kanskje skrudd sammen de fleste av oss? Etterhvert som tida går klarer vi (forhåpentligvis) å samkjøre ytre og indre forståelse, og bli mer ett, mer den vi er.

I brytningen med alt dette finner jeg altså ut at det er noe jeg trives med, og noe jeg trives mindre godt med. Oppvasken kommer alltid lengre ned på lista enn det gode ved selve måltidet i forkant. Det er klart dette ikke handler om oppvask eller mat, men jeg tok det som eksempel. Å befinne seg i settinger der jeg kjenner meg ute av mestringssonen er en «bad deal». Når jeg i tillegg legger lista for hva jeg skal klare nesten på høyde med skyene, er det klart at det ikke holder å stå på tærne. Derfor, for å senke lista slik at jeg kan nå den, tar jeg i stedet til meg en setning fra forskeren og sosialarbeideren Brene Brown: «Sometimes the bravest and most important thing you can do is just show up.» Kanskje er det noe for deg også? Når du står ved bassengkanten, egentlig vil løpe tilbake samme vei som du kom (inn i garderoben, tilbake på kontoret, ned fra scenen) fordi du ikke orker, tør, våger eller mestrer, så bli stående, se utover landskapet og tenk: du møtte opp! Du var der, deltok og gjennomførte. Det er verdt et klapp eller to på skuldra, det!

Bildet er laget av Lisa Aisato, og hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse.

Reklamer

Mitt lille og store univers

Foto er tatt av Charlotte Morall. Bildet er hentet herfra.

Opplevelser. Omformes. Med tiden. Erfaringer. Følelser. Språk. Slik skyene det ene øyeblikket likner på en langhalset sebra med brune striper. Og det neste. En snirklete trapp (lik en du i hvert fall kan finne i Paris). En rødlig hatt uten brem på hodet til en liten pike. Eller bare det de er. Skyer. Eller minner. Tomme eller nøytrale? Er det det jeg har forsøkt å tro(et lite øyeblikk av en potensiell selvinnsikt). Hvordan de vil se ut i morgen. Er jeg aldri helt sikker på. Å fange minnene. Som i betydningen «å ta til fange». Ville aldri gå an. Det ville være som å feste et lodd til en vårutsprunget hvitveis. Den ville bøye hodet. Knekke. Og siden dø. Som å gå rundt i et svart/hvitt landskap, og ikke vite når fargene beveger seg fra paletten og over på omgivelsene rundt. Vente. Vente. Som å lengselsfullt søke et ansikt på himmelen uten å få øye på det.

Jeg kan av og til finne meg selv stående og speide. Etter kjennemerker. Blant annet på t-banestasjonen. Før jeg setter meg på setet. Et av de som står vendt mot hverandre, verken med eller mot kjøreretningen. Bare midt i mellom alt på et vis. Der jeg er vant til å bevege meg. Jeg kjenner ikke mitt eget ansikt. Og lurer på hva som vil skje dersom ditt lyser på mitt. Hvis det ikke lenger er stengt. Men åpent. Dersom svart/hvitt ikke lengre eksisterer. Hvitveisen er uten lodd. Jeg ikke forsøker å ta noe til fange, men heller ønsker å gjøre noe til mitt. En del av min historie. Og forsøker å se. Etter den sebraen som viste seg å være noe helt annet. Eller ikke forsøker å se etter noe spesielt i det hele tatt. For det uventede kan vel dukke opp da? Det uten kontroll. Nytt og skremmende kan det ta tak. I mitt lille. Og store. Univers. Er jeg ikke midtpunktet. Men jeg forsøker så godt jeg kan. Å finne ut. Hva. Som er midtpunktet i meg. Frem og tilbake. I og utenfor nåtid og fortid. Rettet mot fremtid.