Fortellinger søker eier

Jente med antennehårI går kveld begynte jeg å se på en youtube-video med Chase Jarvis og Brene Brown. Foranledningen var en litt urolig kropp. Jeg var på Grubler’n, og fant ikke noe særlig hvile i den mørke og forblåste søndagskvelden.  Har du forresten lest Brene’s bok, Dearing Greatly, noen gang? Jeg opplever ofte at jeg treffes av noe gjenkjennbart når Brene kommer med det direkte språket sitt, og Texas-vitaliteten. Det er noe fellesmenneskelig og ekte der.

Da jeg så på CJLive i går gikk det opp for meg at det i løpet av livet ikke er alle små og store fortellinger vi ønsker å eie som våre egne. Vi kan forsøke å hoppe bukk over de, synes at de er så ubehagelige at vi prøver å gå rundt, over eller under de. Det kan være fortellinger som viser grinebiteren i meg, eller som synliggjør at jeg mistet motet i en krapp u-sving, og ikke finner det igjen. Fortellinger om frykt og usikkerhet som vi ikke finner ut av. De fortellingene har vi vel mest lyst til å feie under teppet, og ikke ta med som en del av livshistorien vår?

Men tenk om det er slik at disse fortellingene har noe å lære oss om mot, mellommenneskelige relasjoner, og om våre møter med oss selv? Selvsagt er det en litt skremmende tanke. At jeg skal bruke hullmaskin på de fortellingene, og sette de inn som ett (eller flere) av kapitlene i min bok. Likevel, dersom det er en ørliten mulighet for at det kan skapes gull av gråstein, har jeg lyst til å sjekke ut hvordan fortellingene fortsetter (selv om jeg til tider vrir meg som en sardin i en overfull hermetikkboks). Da vil jeg prøve (så godt jeg kan) å eie den.

Bildet er hentet hefra, og laget av Lisa Aisato. Det er gjengitt med tillatelse.

Fem tips for å utvikle motet

motJeg lurer på hvordan dette er for deg? Å vise mot. Når jeg står foran nye utfordringer er jeg som regel ganske munnrapp: «ja, det gjør jeg gjerne», hører jeg meg selv si. Den indre dialogen i etterkant kan derimot se litt annerledes ut:

Min indre kritiker (heretter kalt MIK): Maria, hva VAR det du akkurat sa ja til???
Min overbevisende taler (heretter kalt MOT): Noe jeg aldri har prøvd før, men som jeg gjerne vil teste ut!
MIK: Er det særlig lurt å gjøre noe som du aldri har gjort før? Tenk om du gjør noe feil?!
MOT: Tja, er det så lurt å aldri gjøre noe nytt? Alltid gå for det faste? Det jeg vet jeg kan?
MIK: Hva hvis dette går fullstendig ad undas? Har du tenkt på det? Klarer du å se deg selv i øynene i speilet neste dag da?
MOT: Du har nok delvis rett, det kan hende jeg vil føle meg nedfor. Føler at jeg ikke fikk det til, men hva er det egentlig å få til noe?
MIK: Være flink, komme med glupe tanker, at folk skal like meg, gjerne gjøre det bedre enn noen andre…
MOT: Wow, MIK. Du har temmelig høye forventninger!
MIK: Ja, det er jo oppgave min det. Å sørge for at du ikke mislykkes.
MOT: Oppgave din er å sørge for at jeg ikke mislykkes?
MIK: Ja!
MOT: Tror du at du kan finne et mål som heller sier noe om hva du vil gi meg, MIK?
MIK: Ja, MOT…

Noen gjenkjennede hender i været her, eller er jeg alene om å ha høye forventninger, negativt formulerte mål, urealistiske krav? Fem forslag til alternative svar som det kan være en idé å jobbe med når vi står foran noe nytt og litt skremmende:

1. Forbered deg (tenk etter – hva vil DU si? Det er langt mer spennende enn å kun referere til hva andre har sagt! Men husk – du kan ikke være forberedt på alt. Slipp litt kontroll)
2. Vær deg selv (og ikke sammenlikn deg med noen andre)
3. Møt opp (Lukk opp døra, gå på scenen, skru på mikrofonen, ta en slurk vann)
4. Husk å puste og del det du har tenkt (Det er ingen krise om du sier/synger/forteller noe litt annerledes enn du hadde tenkt)
5. Vær åpen for tilbakemelding og SIL i etterkant – hva er relevant og nyttig og hva er skivebom? Det kan du bestemme selv!

Konklusjon: La MIK som ofte er høylydt, nedbrytende og som elsker å skape sammenlikninger som fungerer dårlig, prøve noe nytt, gå en annen vei, få en splitter ny erfaring, få bryne seg på MOT!

Vil du lese mer om modige mennesker, kan du gå inn her.

Bildet er hentet herfra, og er gjengitt med tillatelse.

Mot til å skape?

Ønsker jeg ferdige svar? Ville jeg likt at noen hadde forhåndsprogrammert livet slik at svarene var gitte, ferdig snekret, og spikret opp på en plakat slik at jeg kunne se de hver morgen jeg gikk ut døra? At jorda er rund, sommerfugler har vinger og kan fly, eller at bøker er sammensatt av en usannsynlig mengde med opphugde trær er en ting. Men hva med selve Meningen? Lyset. Hvordan det reflekteres når jeg morgentung og trøtt ser opp i taket klokken nulltotretti, og ikke forstår hvorfor ikke sauene kan hoppe litt raskere over gjerdet. Livet, og måten det av og til beveger meg to skritt frem og tre tilbake på  som enten gjør at engasjementet bobler eller får frem et ønske om at gulvet kan åpne seg under meg. Mørket, og de hemmelige bevegelsene og ukjente skattene som følger med, og samtidig skjuler seg. Ville jeg ønske at det var ferdige svar der også? Innimellom, ja. Helt ærlig, nei.

Rollo May‘s tanker om mot oppmuntrer til en oppdagelsesreise, men jeg vil tro at flere er enige i at det finnes diverse adjektiv som til tider kan beskrive denne reisen (les: livet) langt mer treffende enn spennende (det er bare å skrive sin egen lille adjektivfortelling midt i støv & rot,  hvorfor-spørsmål, avbrutte studier, slitsomme timer, kafferike kopper, fragmenterte og også til tider solfylte dager). Men han skriver i hvert fall om å «ta møtet med ingenmannsland, trenge inn i en skog der det ikke finnes opptråkkede stier, en skog ingen har kommet tilbake fra for å vise oss veien.» (Mot til å skape, 1994: 10). Denne bloggen handler egentlig om dette. Å leite seg fram på ukjent grunn, ro ut på uoppdaget hav, og se hvor bevegelsene (i livet) fører.

Et lite «note to self» som kan være både nyttig og nødvendig: husk at mot ikke er av den statiske arten.

___________________________

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka «Mine to oldemødre» i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Ensomhetens kilder

Kan ensomheten ha noe med kilder å gjøre? For meg lyder det egentlig som et paradoks. Dersom du ikke går under huden på ordet og mennesket. Under huden og nærværet av det blotte ingenting kan det dukke opp en tanke om at valget ikke lengre står og faller på alle andre. Men meg selv. At ansvar ikke handler om å tåle, men om undring og nærvær av noe mer. Tillate noe annet enn ingenting. En tydelighet som slår fast at ingenting er uakseptabelt. Umenneskelig.

Selv om taktfaste skritt ber meg om å gå raskt videre. Holde ut. Finnes det nå også en stemme der ute. En stemme som kun adlyder tilsynelatende svake fottrinn. Her nytter det ikke lengre å masjere inn. Ta kommandoen. Si at dette klarer du fint alene. Nei. Her må det gås varsomt. Trinn for trinn. Ingen hast. Ekkoet av nye erfaringer. Av ansiktets åpenhet. Har foreløpig for frossen jord til å få feste. Er vanskelig å hente frem. Men etterlater store nok avtrykk i sjelens glemte irrganger. Til at de ikke glemmes helt. Så i paradokset mellom glemsel og det svake håpet om at noe ekte er til stede befinner jeg meg. Tenker at det skal mot til for å gå i møte marsjerende tropper som roper og proklamerer nødvendigheten av fortsatt ensomhet. Foran troppene står i dag en kvinne med alle aldere intakt. I glemselens beskyttende livmor. Sier i styrke at nå er det nok. Som vil gjenta ordene til det menneskelige når inn som enn større selvfølgelighet enn det umenneskelige. Kanskje handler det om å la språkløshetens fange slippe fri? Ut i åpenheten.

Skulpturen på bildet ovenfor er laget av keramiker Elisabeth Helvin. Bildet brukes etter godkjennelse fra henne. Mer av hennes kunst, kan du finne her.