Just show up and get in the water

satelittbarnaEttersom jeg har rundet de gyldne trettiåra, har jeg etterhvert begynt å forstå at det er noe her i livet jeg liker bedre enn noe annet. Det var på tide, vil du kanskje si? Svaret mitt er at vi lærer gjennom hele livet. En innsikt som «plinget» i tjueåra blir min igjen i dag, mens noe som gav mening forrige uke kanskje er glemt i dag. Et kortvarig lysglimt.  Akkurat nå om dagen kjenner jeg meg tidvis utfordret ut over det jeg kjenner jeg mestrer. Ubehagelig følelse det der. At mestringsnivået synker under ikke-mestringsnivået. Nå skal det sies at det ikke alltid er samklang mellom det jeg tenker om meg selv og det andre tenker om meg. Slik er vi kanskje skrudd sammen de fleste av oss? Etterhvert som tida går klarer vi (forhåpentligvis) å samkjøre ytre og indre forståelse, og bli mer ett, mer den vi er.

I brytningen med alt dette finner jeg altså ut at det er noe jeg trives med, og noe jeg trives mindre godt med. Oppvasken kommer alltid lengre ned på lista enn det gode ved selve måltidet i forkant. Det er klart dette ikke handler om oppvask eller mat, men jeg tok det som eksempel. Å befinne seg i settinger der jeg kjenner meg ute av mestringssonen er en «bad deal». Når jeg i tillegg legger lista for hva jeg skal klare nesten på høyde med skyene, er det klart at det ikke holder å stå på tærne. Derfor, for å senke lista slik at jeg kan nå den, tar jeg i stedet til meg en setning fra forskeren og sosialarbeideren Brene Brown: «Sometimes the bravest and most important thing you can do is just show up.» Kanskje er det noe for deg også? Når du står ved bassengkanten, egentlig vil løpe tilbake samme vei som du kom (inn i garderoben, tilbake på kontoret, ned fra scenen) fordi du ikke orker, tør, våger eller mestrer, så bli stående, se utover landskapet og tenk: du møtte opp! Du var der, deltok og gjennomførte. Det er verdt et klapp eller to på skuldra, det!

Bildet er laget av Lisa Aisato, og hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse.

Advertisements

Tåkevandring

Jeg sitter med en eller annen følelse, tanke eller opplevelse. Klarer bare ikke helt å beskrive den. Vet ikke helt hva det er. Jeg leter. Vil finne frem til noe som gir mening. Eller kanskje kan fortelle meg noe. Det blir ikke alltid en sammenhengende tekst en gang. Bare assosiasjoner. I dag.


Kilde fotografi:

Jeg tenker på det å gå. Bortover. Jeg er sliten, men merker det nesten ikke. Er opptatt med noe annet som tar all oppmerksomhet samtidig som kreftene gjemmes bort. Et sted jeg ikke kommer til. På en slik måte at jeg ikke merker det. Tar allikevel en stans eller hvilepause ved rekkverket som står litt skjevt ved den lave broa. Det ser forresten stødig ut. Rekkverket altså. Jeg tror jeg vil stå der en stund. Forover på veien er det så tåkete. Jeg er ikke videre glad i tåke. Den er uforutsigbar. Tom. Tett. Kan gjøre at jeg går meg bort. Samtidig vet jeg det. Kjenner det. At jeg faktisk har beveget meg bort fra broen. Jeg er allerede inne i tåka. Og jeg vet ikke hva jeg synes om det. Jeg vil tilbake til broen, men undringen, lengselen driver meg. For hva befinner seg på andre siden av dette tåkehavet? Hva hvis dette synet skjuler seg bak?

Kilde fotografi:

Da vil jeg dit! Jeg puster dypt. Går videre.

I dag har jeg latt bildene fortelle meg noe. Og fortalt det videre til deg. En annen dag er det jeg som forteller noe, og bildene som er stille. Kanskje er det allikevel bildene som forteller deg noe.