Fortellinger søker eier

Jente med antennehårI går kveld begynte jeg å se på en youtube-video med Chase Jarvis og Brene Brown. Foranledningen var en litt urolig kropp. Jeg var på Grubler’n, og fant ikke noe særlig hvile i den mørke og forblåste søndagskvelden.  Har du forresten lest Brene’s bok, Dearing Greatly, noen gang? Jeg opplever ofte at jeg treffes av noe gjenkjennbart når Brene kommer med det direkte språket sitt, og Texas-vitaliteten. Det er noe fellesmenneskelig og ekte der.

Da jeg så på CJLive i går gikk det opp for meg at det i løpet av livet ikke er alle små og store fortellinger vi ønsker å eie som våre egne. Vi kan forsøke å hoppe bukk over de, synes at de er så ubehagelige at vi prøver å gå rundt, over eller under de. Det kan være fortellinger som viser grinebiteren i meg, eller som synliggjør at jeg mistet motet i en krapp u-sving, og ikke finner det igjen. Fortellinger om frykt og usikkerhet som vi ikke finner ut av. De fortellingene har vi vel mest lyst til å feie under teppet, og ikke ta med som en del av livshistorien vår?

Men tenk om det er slik at disse fortellingene har noe å lære oss om mot, mellommenneskelige relasjoner, og om våre møter med oss selv? Selvsagt er det en litt skremmende tanke. At jeg skal bruke hullmaskin på de fortellingene, og sette de inn som ett (eller flere) av kapitlene i min bok. Likevel, dersom det er en ørliten mulighet for at det kan skapes gull av gråstein, har jeg lyst til å sjekke ut hvordan fortellingene fortsetter (selv om jeg til tider vrir meg som en sardin i en overfull hermetikkboks). Da vil jeg prøve (så godt jeg kan) å eie den.

Bildet er hentet hefra, og laget av Lisa Aisato. Det er gjengitt med tillatelse.

Advertisements

Veikrysset mellom utenforskap og fellesskap

Er det livets uutholdelige tunghet at vi forsøker å skape andre mennesker i vårt bilde? Hva ville skjedd om vi omfavnet menneskeligheten som fellesnevner i stedet?

Et «vi» som inkluderer. Var du en av dem som grudde deg for å gå bakover i skolebussen om morgenen på grunn av «de store gutta»? Var du «den eneste» som kom godt over ti blank på sekstimeteren(det kunne hvertfall opppleves sånn fordi det kun var de som løp på «akseptabel» tid som sa noe), eller fikk du kanskje høre at du ikke kunne synge, eller sang falskt? Jeg var det;  en av de som grudde seg til bussturen på grunn av «gutta på bakerste rad». Det var frykt fra min side; jeg var jo ganske liten og lav, men fra deres side handlet det nok om at noen hadde skapt så mye redsel i dem at de måtte få den ut på noen. Jeg var nok ikke den første eller siste. Jeg var aldri særlig glad når skoleklokka ringte inn til gymtimen for jeg klarte jo «ingenting»; det var i hvertfall min opplevelse. Jeg likte ikke å stupe kråke, løp ikke fort nok, og hadde vannskrekk (i ettertid tror jeg at jeg kunne trivdes godt med både det ene og andre, og får heller bruke tid på å oppdage det gode i voksen alder). At jeg synger falskt har jeg aldri fått høre, men at stemmen min ikke passet helt inn ble formidlet av noen som hadde litt for mye autoritet. Denne bloggposten handler ikke om min tid som skoleelev, men jeg ønsker å gi mer eller mindre ufarlige eksempler som sier noe om hvor lite som skal til for at noen kjenner seg utenfor i samfunnet. Det er kun snakk om noen sekunder (eller kanskje til og med hundredeler), en hånlig latter, eller en bemerkning som kom veldig skjevt, ut, og ble sittende i lenge. Veien dit at «vi» ikke inkluderer «meg» eller «deg» er kort, og det er enkelt å lage kategorier der «de» er mindre verd fordi «de» ikke er som «oss».

Mellom utenforskap og fellesskap. Hvordan ville du ønske å bli møtt hvis du var gutten som spredde frykt fordi noen hadde plantet så mye redsel i deg at du måtte få den ut, og ikke visste om noen annen måte enn å ta de som var mindre enn deg? Hva ville du trengt dersom du var den som unngikk å synge fordi noen hadde fortalt deg at stemmen din var feil? Spørsmålene og fryktene våre endrer karakter når vi blir voksne. Vi bekymrer oss mer for økonomi, ferier, tidsklemma, oppdragelse, og om vi gjør jobben godt nok. Mens vi tenker mindre på skolebusser, pugging av pensum og plagsomme friminutt (kanskje?). Allikevel tror jeg ofte det er noe som gir gjenklang i oss når vi hører andre fortelle om seg selv fordi vi alle ønsker og lengter etter å bli møtt for dem vi er. Vi trenger å få utvikle kreativiteten vår, vi trenger å høre til, kjenne at noen er glad i oss, at det spiller en rolle at vi er til og beveger oss rundt på denne jorda. Hvis jeg var den redde gutten, den sangglade som mistet stemmen, – ville jeg ønske å bli møtt med raushet. At noen gav meg tid og rom til å finne ut av hvem jeg var og ønsket å være. Jeg ville nok også ønsket noen å støtte meg på enkelte dager, et «vi». For raushet er veikrysset mellom utenforskap og fellesskap. Et veikryss vi står ved – kanskje hver dag. Det hender i større eller mindre grad at vi faller ned i veigrøftene «feil» og «ikke god nok», og sier til oss selv at vi burde klart å gjøre dette mye, mye bedre (og der falt hammeren ned i eget hode fordi vi ikke levde opp til egen eller andres standard).  Da er det godt å ha noen som forteller oss at vi får nye muligheter. Vi får… For det er ikke bare du som trenger nye muligheter til å gjøre ting på en litt annen måte. Det gjør jeg også. Plutselig er «vi» et «vi». Stemmene våre er så forskjellige og allikevel så like. Vi snakker alle vårt språk for å forsøke å nå frem til hverandre med budskapet: jeg trenger raushet for å kunne finne frem til og være meg. Når vi finner ut at millimeteren frem til «vi» er kortere enn vi tror blir det kanskje litt lettere å møte hverandre med raushet og takhøyde.

Ubetinget raushet. Jeg er ikke lenger redd for «gutta på bussen», men kjenner sinne ovenfor dem som plantet frykten i dem så tidlig. Det er ikke slik det skal være! Barn skal ikke fratas muligheten til å være seg selv. Barn skal ikke bli tvunget inn i et utenforskap som fremmedgjør dem fra det undrende og lekne, og etterlater et krater fylt av uhåndterlige følelser. Barnligheten går i skjul når den ikke blir møtt, og erstattes av falske masker som baserer seg på frykt. Uansett hvor unge eller gamle vi er, oppleves det smertefullt å kjenne seg utenfor. Derfor tror jeg vi trenger mer av raushetens ubetingede natur; at vi fremfor å konstruere fremmedgjørende kateogier og masker, møter vår egen og andres menneskelighet, og tar den på alvor selv om det både betyr å ta ansvar, bruke tid og jobbe for å få det til.

________________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg

Det er du og jeg nå.
Det vil si at det er bare meg.

Jeg forlot deg for mange år siden. Du ble værende. Stående. Lett uvitende om konsekvensene det ville få for deg at du ble. Akkurat nå er det imidlertid bare meg her. Tanken som først dukker opp er: Hvor skal jeg gå nå? Jeg sitter på en steinrøys og ser utover. Så langt øyet kan se er det brunsvidde og brente sletter. Det er som om de roper til meg: ”Kom og grav meg opp! Men først; gå på meg, kjenn på meg, la de bare føttene dine få kjenne det knusktørre, svidde og brukne som står opp fra jorda. Vet du hva som har skjedd? Vil du fortelle min historie?” Slettene snakker til meg der jeg sitter, og jeg lar de fortelle meg sin historie. Slik at jeg kan feste sammen den susende vinden som glir over brukket mark til ord. Derfor er jeg her nå. For å fortelle deg historien, ordene til noen som ikke selv kan fortelle, men kun hviske. For hviske kan de. Men før de kunne hviske, var det språkløst. Nå hvisker slettene om frykt. Om lengselen etter et ansikt som ser opp, smiler, og fryder seg over det det ser. Men også om det ordløse skriket som raspende tvinger seg frem i en ruggende bevegelse til mennesker som sitter på huk foran sorte steiner. Det er plass for håpet her. Og lengselen. Og samtidig ensomheten. Dette er ikke min fortelling. Og allikevel så er den nettopp det. Min. Fordi den fortelles i mitt rom. Brente sletter. Jeg kommer til deg. Setter meg ned hos deg. Blir værende en stund. Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg. En evig historie fylt av nåtid, fortid og fremtid.

Dette er begynnelsen på en fortelling. Det er også midtdelen i en fortelling der jeg selv ikke vet slutten. Og slutten på en fortelling der jeg kun aner svake konturer av deler som til slutt kan settes sammen. Spørsmålet mitt til deg, er om det bør komme en fortsettelse?

Kilde fotografi: