Fortellinger søker eier

Jente med antennehårI går kveld begynte jeg å se på en youtube-video med Chase Jarvis og Brene Brown. Foranledningen var en litt urolig kropp. Jeg var på Grubler’n, og fant ikke noe særlig hvile i den mørke og forblåste søndagskvelden.  Har du forresten lest Brene’s bok, Dearing Greatly, noen gang? Jeg opplever ofte at jeg treffes av noe gjenkjennbart når Brene kommer med det direkte språket sitt, og Texas-vitaliteten. Det er noe fellesmenneskelig og ekte der.

Da jeg så på CJLive i går gikk det opp for meg at det i løpet av livet ikke er alle små og store fortellinger vi ønsker å eie som våre egne. Vi kan forsøke å hoppe bukk over de, synes at de er så ubehagelige at vi prøver å gå rundt, over eller under de. Det kan være fortellinger som viser grinebiteren i meg, eller som synliggjør at jeg mistet motet i en krapp u-sving, og ikke finner det igjen. Fortellinger om frykt og usikkerhet som vi ikke finner ut av. De fortellingene har vi vel mest lyst til å feie under teppet, og ikke ta med som en del av livshistorien vår?

Men tenk om det er slik at disse fortellingene har noe å lære oss om mot, mellommenneskelige relasjoner, og om våre møter med oss selv? Selvsagt er det en litt skremmende tanke. At jeg skal bruke hullmaskin på de fortellingene, og sette de inn som ett (eller flere) av kapitlene i min bok. Likevel, dersom det er en ørliten mulighet for at det kan skapes gull av gråstein, har jeg lyst til å sjekke ut hvordan fortellingene fortsetter (selv om jeg til tider vrir meg som en sardin i en overfull hermetikkboks). Da vil jeg prøve (så godt jeg kan) å eie den.

Bildet er hentet hefra, og laget av Lisa Aisato. Det er gjengitt med tillatelse.

Reklamer

Små fortellinger fra under stuebordet. Om å være ensomhetsbrytere

Det er en rolig og småkjølig dag. Utenfra hører jeg barn som spretter ball (selv om det ikke er lov i borettslaget). Andre blir ropt inn til mat med høyrøstede stemmer: «Miaaaaaaaaaaa.» Det er russetid for attenåringene. Tid for å prøve ut den nye sparkesykkelen, eller «å ønske seg veldig å få noen penger til årets fjerde båt-is», for de mindre.

De siste ukene har jeg vært i sammenhenger der barn på ulikt vis har blitt satt i søkelyset, og spørsmål som; hva gir barn rotfeste og trygghet, har kommet opp i mange ulike farger og fasonger. Tematiske påstander og utsagn, filmvisning, utstillinger og foredrag har på hvert sitt vis rørt engasjementet, og gitt noen nye tanker og innfallsvinkler i møte med trygge barn, barn og sorg, barn som pårørende, barn og vold. Å spørre etter fortellinger som ikke har så mange ord, men spiller seg ut i hverdagslige situasjoner. Når barnet kryper under stuebordet. I strømpebukser som klør. I urolige bein. Mat som ikke smaker. Det handler om å hjelpe til å fortolke virkeligheter, gi barn verktøy til å finne egen stemme, og stå ved siden av de små verdensborgerne som er avhengige av vår empati, sensitivitet og trøst.

Barnetegninger med røde og blå streker som beskriver «sint», «lei seg», viser grønne trær eller et svartmalt hus. Kontrastene er og blir store, men må få plass. Få sitter nok uberørt igjen i møte med hvinende gledeslyder som slynges rundt i rommet når barn møter musikkens ustyrlige takter. Mellom himmellengder og jordnærhet befinner det seg mye virkelighet som er usynlig. På godt og på vondt. For paradoksene er der. De står i krysset der alt det er himmellengder mellom, møtes. Der blir de stående og dytte i oss, dra oss mot å se. Bekrefte. Handle.

Et lite innsteg fra Twitter i dag:  @Heimflyttar skriver:

«Ho brukte fortelle meg alt ho hadde skubba ut til skuggekantane rundt hjartet sitt»

Vi har pusset brillene en del siden normen var at barn «skal sees, men ikke høres». I dag snakker vi om barn som subjekt. Vi ser på barn som et skapende og relasjonelt vesen fra fødselen av – en medskaper i eget liv. Avhengig og sårbart. Mottakelig og sensitivt. Det er fortellingene og stemmene jeg blant annet blir opptatt av. Hva er det barn opplever? Hvordan påvirker hverdagen, virkeligheten og livet, barns håp og livsmot? Hva gir mening, er gøy? Hva skaper fortvilelse, og hvordan ser og kjennes den ut? Å spørre et barn hvor i kroppen «lei seg» sitter i etterkant av vonde opplevelser og tap, og få kjappe og konkrete svar; «det sitter i magen», «hodet» eller «halsen», danner grunnlaget for å hjelpe barnet slik at det selv kan være med å skape mening av reaksjoner det kanskje ikke forstår helt selv. Plutselig kan det å lete etter fortellinger under stuebordet, være langt mer meningsfylt enn det kanskje fremsto ved første blikk og tanke. Fordi det handler om å være ensomhetsbrytere.

_____________________

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Hun gav ut barneboka «Mine to oldemødre» i 2008, illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Hjemland

Foto er tatt av Rosemary McKevitt. Kilde her.

Det har blitt mørkt ute. Termometeret viser minus elleve grader. Jeg har lagt meg ned med ullpleddet over meg. Skal prøve å bli varm. Det kjennes ut som om kroppen har samlet på kuldegrader fra femten vintre, og først nå har bestemt seg for å slippe de ut. På innsiden av meg. Til og med margen kjennes kald ut. Ikke vet jeg om jeg kan kjenne den (margen,altså), men det er sånn det føles. Som å være kald innenfra og ut. Gjennomfrossen. Samtidig lengter jeg etter krydderlukter, skarpe farger, og musikk som tar tak i hjertet, snur det opp ned, for så å legge det tilbake i sitt ettertenksomme rom. Jeg sitter og forsøker å finne inspirasjon. Til hva vet jeg ikke, men jeg fant tre setninger av Zarathustra som jeg synes beskriver en tilstand, søken og lengsel jeg kan kjenne meg igjen i (kanskje bortsett fra at jeg nok ikke er den som bestiger fjelltopper og tinder, for så å spørre hvor den neste ligger. Verken i bokstavelig eller overført betydning. Jeg bruker nok betraktelig lengre tid på å være «på vei»).

Akk, hvilken tinde skal jeg nu bestige med min lengsel? Fra alle fjelltopper skuer jeg utover fedre- og mødreland. Men mitt eget hjemland fant jeg ikke – hverken rast eller ro fant jeg noe sted.

Skal det føles slik også når det handler om lengsel? Som om det er høye fjell jeg skal bestige? Burde det ikke føles enklere på et vis? Kanskje handler det noe om at en lengsel sjelden kommer alene. Slik som himmelen aldri har en nøytral farge, men er malt med nyanser av dagslys eller nattens mørke, med eller uten stjerner, har lengselen også sin farge. Både av mørke og lys. Skapt av savn. Tomhet. Godhet. Nærvær. Jeg skal forsøke å bestige denne tinden, men sikker på hva som er på toppen, er jeg da virkelig ikke. Hva tinden er, og hvordan den ser ut er jeg vel egentlig ikke heller helt sikker på. Lengselen er på det viset både i hjertet som en uro, og samtidig står den utenfor kroppen, og venter på at jeg skal oppdage den, og hva den har å gi. Det er som å ropes mot det uvisse. Det urolige har taket på meg. Vet hvor mine svake punkt er i kropp og sjel. Fordi jeg vet og kjenner godt at stagnerte fortolkninger stenger og låser, mens fortellinger forsøker å åpne.