Fortellinger søker eier

Jente med antennehårI går kveld begynte jeg å se på en youtube-video med Chase Jarvis og Brene Brown. Foranledningen var en litt urolig kropp. Jeg var på Grubler’n, og fant ikke noe særlig hvile i den mørke og forblåste søndagskvelden.  Har du forresten lest Brene’s bok, Dearing Greatly, noen gang? Jeg opplever ofte at jeg treffes av noe gjenkjennbart når Brene kommer med det direkte språket sitt, og Texas-vitaliteten. Det er noe fellesmenneskelig og ekte der.

Da jeg så på CJLive i går gikk det opp for meg at det i løpet av livet ikke er alle små og store fortellinger vi ønsker å eie som våre egne. Vi kan forsøke å hoppe bukk over de, synes at de er så ubehagelige at vi prøver å gå rundt, over eller under de. Det kan være fortellinger som viser grinebiteren i meg, eller som synliggjør at jeg mistet motet i en krapp u-sving, og ikke finner det igjen. Fortellinger om frykt og usikkerhet som vi ikke finner ut av. De fortellingene har vi vel mest lyst til å feie under teppet, og ikke ta med som en del av livshistorien vår?

Men tenk om det er slik at disse fortellingene har noe å lære oss om mot, mellommenneskelige relasjoner, og om våre møter med oss selv? Selvsagt er det en litt skremmende tanke. At jeg skal bruke hullmaskin på de fortellingene, og sette de inn som ett (eller flere) av kapitlene i min bok. Likevel, dersom det er en ørliten mulighet for at det kan skapes gull av gråstein, har jeg lyst til å sjekke ut hvordan fortellingene fortsetter (selv om jeg til tider vrir meg som en sardin i en overfull hermetikkboks). Da vil jeg prøve (så godt jeg kan) å eie den.

Bildet er hentet hefra, og laget av Lisa Aisato. Det er gjengitt med tillatelse.

Hører du på «inne – eller utestemmen»?

2Når jeg kommer hjem fra jobb nå om dagen, har jeg en sånn raring boende på toppen av hodet. Kroppen er sliten, og hodet er litt «paft». Ikke så mye futt kan du si. Bare en «innestemme» som bygger rede på toppen av hodet, og sier «bli liggende på sofaen – det er aller best. Det er helt i orden at du sover litt. Hvil deg!» På den andre siden har jeg etterhvert bygd opp en erfaringsbank med bevis på at det er godt å bevege seg, komme ut i frisk luft, gå eller jogge av meg stress og mas, og bare være meg. Med andre ord; inne og utestemmen krangler om plassen, og akkurat da skulle jeg mye heller hatt ti høner på taket enn én på hodet. Hvem som vinner drakampen om meg? Tja, det varierer fra dag til dag. I dag vant begge to. En hvil på sofaen noen minutter, og så ut. Det var solnedgang over hovedstaden, lufta var mild, jeg ble passe varm, og kjente at utestemmen og innestemmen fikk lov til å bo side om side. Litt hvile, og så aktivitet. Det hadde jeg godt av. Hvem vinner hos deg?

Det flotte bildet er laget av Lisa Aisato. Det er gjengitt med tillatelse, og du finner det her.

Å lete bak overskriftene…

Jeg går 2012 i møte med en blandet følelse. Hva vil erfaringene som venter og året som kommer gjøre med meg? Ja, det ligger litt frykt der – HVA vil komme? Blir det mer å bære eller kanskje mindre å savne? Vil tankerekkene bli lengre, eller kanskje tydeligere? Kommer konsentrasjonen til å forråde midt i oppgaveskrivingen, eller vil engasjementet finne frem?

Monsteret under senga, og spøkelsene i klesskapet tror jeg ikke på lenger, men livet tar både rare, vonde, overraskende og fine vendinger. Livet er og blir noe vi ikke har oversikt over – på godt og vondt, noe 2011 i høyeste grad er et eksempel på – både samfunnsmessig og individuelt. Men litt bakenfor. På siden av bokstaver i fete typer finnes overskrifter som aldri nådde høyt nok. Et ensomt menneske har kanskje ikke nok nyhetsverdi for allmennheten. Nedskjæringer på sykehusene og i psykiatrien gjøres på bakgrunn av tall som viser minus herfra og til månen. Men baksiden av medaljen – at nedleggelser og kutt kan ramme enkeltmenneskers livsmot, er  ubehagelig å forholde seg til. Det blir så veldig nært om vi skulle ta det inn over oss. For nært.

Det å se de usynlige, å være opptatt av enkeltmennesket selv om det føles alt for nært, det å lete etter overskriftene som aldri ble skrevet, har en verdi. For i det å se hver enkelt, ligger potensialet til å virkeliggjøre håp som har blitt borte i håpløsheten, eller som har vært skjult så lenge at det ikke synes lengre. Med håpet kommer drømmer og tro på vår egen evne til å ta gode valg for livet, og mot til å møte utfordringene som kommer med sårbarhet og oppreisthet på samme tid. I det å møte mennesker med nysgjerrighet og undring ligger det påfyll av kampvilje for den som har blitt tråkket på, og befrielse for dem som trodde de ville bli dømt. Med litt mer raushet i møte med både oss selv og andre, kan mye godt skje! Ta en tur innom Marias Metode, og les mer om raushet!

Jeg ønsker dere alt godt for året som kommer! Jeg håper det bringer mye god latter, viktige samtaler, engasjement og mye nysgjerrighet og undring. Del gjerne denne posten videre med andre, og lik bloggen på facebook.

___________________________

Bildet ovenfor er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Jeg er veldig takknemlig for å kunne bruke disse bildene på bloggen! Link til bildet finner du her. Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.

Å holdes oppe av sin egen vekt

Å holde tak i. Kurve hendene varsomt rundt. Ta godt vare på. Favne om. Assosiasjoner jeg får til et spørsmål jeg av og til stiller meg selv. Hvordan ta vare på noe slik at det blir eller forblir helt?

Skatten holdes. Av barnehender. Som om den var verdens siste. Gravd frem fra en sliten åker med fuktig jord. Den er tilsynelatende hel. Rund. Kledd i sølvrustning med brister i rosa og gulorange. Små biter som tilfører varme. Var ivaretatt og pakket forsiktig ned i en gråfarget eske. Ble løftet opp fra flere lag med gulnet silkepapir. Støvet ble pustet av. Deretter festet fast i en tynn og nesten gjennomsiktig silketråd. For så å henges i vinduet. Der svever den. For mitt øye ser det ut som om den holdes oppe kun av sin egen vekt. Eller luften omkring den. Og tanken treffer meg.

Det er ikke alltid at det er slik. At den vakre skatten henger i vinduet og speiler seg i glassflaten. Opplevelsen kan heller være at jeg holder biter av en skatt i hendene. Jeg forstår ikke hvordan bitene ville se ut dersom de var en helhet. Vet ikke hvordan de knuste. Aner. Stadig mer. Jeg forsøker å lime de sammen. Til skikkelsen jeg aner. Det går ikke. I stedet dannes et nytt bilde av det knuste når jeg legger bitene på bordet foran meg. En og en. Og jeg drømmer igjen. Om vingeløshet og vinger. Om ufrihet og frihet. Små og store skritt. Jeg hegner om. Fordi jeg vet om en skatt. Og jeg vokter og verner den. Med mitt liv.

Kilde foto.

Blåtoner

Du står der bortved veggen. Ser ensom og forlatt ut. Med slitte kanter og sløve meier blir dagliglivet til en heller uskarp enkeltfortelling. Du får ikke like lett til å gli lenger. Har stått der en stund uten å skape noe. Et eneste smil eller trillende latter. Hvor ligger meningen i den fremtreden du gjør hver dag? Når blir steget du tar til eksistens? Kanskje når det som er ønsket og villet av deg selv trer frem? Når utydelighetens ramme blir sakte markert. Spikres sammen av brukket hvitmalt tre og rustne spiker. Du settes i kontakt med bakken under deg. Etter lange netter da stormen hadde deg. I sin dype hånd uten mål og mening. Du var egentlig på vei til å trekke deg tilbake. Så tok noen rundt deg og løftet deg ned. Fra et gradvis svart hvit til farger blir konturene levende. Et fargesprakende orkester lener seg mot deg fra hovedscenen. Så blir det stille. Lydløst. En mørk tone fra den ensomme strykeren på høyre side når frem til dine dyp. Knuser glassflatene og legger seg stille til rette under deg. Blir en del av deg. Er deg. Du fylles med innhold. Kommer til liv. Trer frem. Eksisterer. Dagens blåtoner er klarere. Dypere. Nærmere.

Det er noe vakkert og sørgmodig med blåtoner.
Fargene som kommer frem den timen like etter at solen har forsvunnet.
Like før mørket trer sin mørke hatt ned over trær og fjell.
Det går fra lyse og lette farger til en dyp blå en.
Tiden der kontraster synes.
Der andre konturer trer frem.
Tiden for å drømme og håpe.