Fortellinger søker eier

Jente med antennehårI går kveld begynte jeg å se på en youtube-video med Chase Jarvis og Brene Brown. Foranledningen var en litt urolig kropp. Jeg var på Grubler’n, og fant ikke noe særlig hvile i den mørke og forblåste søndagskvelden.  Har du forresten lest Brene’s bok, Dearing Greatly, noen gang? Jeg opplever ofte at jeg treffes av noe gjenkjennbart når Brene kommer med det direkte språket sitt, og Texas-vitaliteten. Det er noe fellesmenneskelig og ekte der.

Da jeg så på CJLive i går gikk det opp for meg at det i løpet av livet ikke er alle små og store fortellinger vi ønsker å eie som våre egne. Vi kan forsøke å hoppe bukk over de, synes at de er så ubehagelige at vi prøver å gå rundt, over eller under de. Det kan være fortellinger som viser grinebiteren i meg, eller som synliggjør at jeg mistet motet i en krapp u-sving, og ikke finner det igjen. Fortellinger om frykt og usikkerhet som vi ikke finner ut av. De fortellingene har vi vel mest lyst til å feie under teppet, og ikke ta med som en del av livshistorien vår?

Men tenk om det er slik at disse fortellingene har noe å lære oss om mot, mellommenneskelige relasjoner, og om våre møter med oss selv? Selvsagt er det en litt skremmende tanke. At jeg skal bruke hullmaskin på de fortellingene, og sette de inn som ett (eller flere) av kapitlene i min bok. Likevel, dersom det er en ørliten mulighet for at det kan skapes gull av gråstein, har jeg lyst til å sjekke ut hvordan fortellingene fortsetter (selv om jeg til tider vrir meg som en sardin i en overfull hermetikkboks). Da vil jeg prøve (så godt jeg kan) å eie den.

Bildet er hentet hefra, og laget av Lisa Aisato. Det er gjengitt med tillatelse.

Reklamer

Blanke ark & blyant

I dag forsøkte jeg noe gammelt nytt. Omtrent som å prøve å stå på skøyter etter lang tid med kun fast jord under beina. Usikker, noe vaklevoren. Det smakte litt fremmed og ikke helt meg selv lengre. Ikke slik jeg hadde forventet det. Jeg skal ikke slutte å forsøke. Selv om det tilsynelatende er vanskelig å få en firkant til å passe inn i en trekant. En selvmotsigelse, og kanskje er ikke det målet i seg selv. Jeg er forresten ganske sikker på at det ikke er målet for meg i hvert fall. Nå skal jeg ikke sette i gang en bevegelse, og utelate den viktigste ingrediensen for å komme meg fra A til B – meg selv. Jeg kan ikke forhindre at det gamle vil prege mitt blikk – at det nye ikke skal være fargelagt fra før. Det jeg kan påvirke er hvordan jeg tar i mot. Fordi det finnes også en annen mulighet. Jeg kan velge å ikke ta i mot. Det er mitt privilegium; å tenke at jeg har muligheten til å takke ja eller til å takke nei.

Av og til ønsker jeg meg allikevel fremfor alt blanke ark. Ikke så mye en tegneblokk der noen har forsøkt å fargelegge innenfor strekene gang på gang slik at fargen som står igjen til slutt er brun av alt det røde, blå og grønne. Jeg ønsker å kunne velge hvilke streker jeg selv skal sette på arket. Og skulle noen tilby meg en lilla fargeblyant akkurat nå, så takker jeg nei til det– det er ikke min farge – i dag. I dag vil jeg lage kruseduller med blyant og viskelær. Jeg ønsker å etterlate meg streker, sette mine egne ned på et ark – og samtidig vite at det ikke vil stå der fast med en gang. Jeg vil prøve og viske ut, ikke fargelegge lag på lag til kaos tar over, og strekene forsvinner. Jeg vil ta blyanten i hånd, og ikke forvente annet enn at jeg følger dens bevegelser til noe trer frem for meg. Jeg følger det som er tydelig i meg, agerer etter mitt eget hjerte, vil gjøre et forsøk på å lytte. Om strekene blir tydelige eller utydelige. Abstrakte eller konkrete. Det spiller ingen rolle akkurat i dag. Det viktige er at det er mine streker på papiret, mine mer eller mindre forståelige kruseduller.


Om å bevege seg midt i livet

Å ta av meg skoene – gå barfot-  i møte med mitt eget og andres liv for å opptre varsomt nok, handler for meg om det å trå på hellig grunn. Vi vet kanskje noe om andres sårbarhet, men kan også av og til glemme den – og vår egen – i vårt strev etter makt, kunnskap, lykke. Av den grunn tenker jeg på det å trå med steg som ikke invaderer, men mer opptrer som gjest. Hellighet står for meg i ett spenn mellom jordnærhet og evighet. Midt mellom disse paradoksenes gyldne punkt er det et rom for helligheten. Der mennesket og Gud kan møtes – der et kontaktpunkt kan skapes. Punktet for håp, et sted der lengselen kan få rom og både gi et streif av himmel, men først og fremst gjøre at vi kommer nærmere vårt eget liv. Livet som kan løfte oss opp, men også bli revet bort og knust – og etterlater oss med et tomt skrik.  Hvorfor? Kanskje er ikke målet å skille smerten og gleden, men å skjelne?  Begge deler er jo der, og skal ha sin plass. Jeg ønsker ikke at lengselen og håpet om noe større skal dra meg nær noe som gjør at jeg tar avstand fra livet. Mer at den skal dra meg nærmere, selv om dette kan og nok også vil innebære smerte – å leve midt i mitt eget liv. Erling Rimehaug, kommentar-redaktør i Vårt Land og blogger på Verdidebatt , har i innlegget En «inn i kroppen» – opplevelse skrevet om hvordan det såre og mørke i våre liv kan gi fødsel til en dyp glede som ikke bringer oss bort fra livet, men nærmere oss selv og vår neste. Han skriver:

Denne dype gleden, som finnes under og bak alt, rommer sårhet, lengsel, tap – det er den gleden som sitrer i et på tross av, og i et guddommelig derfor.

Som de fleste vel har oppdaget, er paradokser viktig for meg. Livet er fullt av de, og det er mye jeg ikke forstår. Allikevel synes jeg håpet er noe jeg kommer tilbake til. Et håp som mange av oss – kanskje alle – går og bærer på i dypet av hjertet. Om at noe som akkurat nå er ødelagt og knust kan bli helt. Om at mørke også kan inneholde lys, eller spor av lys. Et håp om at noe kan bli annerledes – som kan gjøre at vi orker å bevege oss videre – midt i livet.  Det handler ikke om å drømme seg bort, legge skjul på sårbarheten og begrensningene som er en del av menneskets grunnvilkår eller tie om urettferdighet som blir begått. Håpet blir kanskje først håp når kontakten med livet – jordnærheten er der. Når vi våger å se, våger å handle – våger å berøre og å la oss berøre av andre mennesker – å være nærværende. Dette blogginnlegget inneholder ingen ferdige tanker, kanskje mer prøvende forsøk på å tenke høyt.



Hva gir deg håp?  Hva gir deg mot til å bevege deg midt i livet?

Å gå uten sko – om glasskuler & håp

Bare føtter mot varmt svaberg. Hvitt bomullstøy flagrer i lufta på naboens runde klesstativ. Vinduene er åpne på vidt gap, og speiler latter og blomsterfarger / Barfot på kaldt gulv. I peisen brenner tørr sommerlagret ved. Varm drikke i dype kopper. Mørkemåneder / Bare føtter i vinternatt og sommernatt. Klokka på veggen tar ett og ett sekund om gangen – evig taktfast. Årstider etter årstider langs kalenderlinja. Kronologisk hopper de aldri over en dag.

Årstida vi er inne i nå er ikke helt riktig for å gå barfot. Jeg tror jeg ville tatt på meg skoene ganske raskt igjen. En ting jeg lurer på er om det finnes flere måter å gå barfot på? Går det an å ta av seg skoene og gå barfot i billedlig forstand? Tanken er at inntrykkene ville kommet litt nærmere. Kanskje det kan handle om å komme nærmere barnet? Går det an å knytte det å gå barfot opp mot det å håpe? Jeg tror kanskje det kan lære meg noe. Det er ikke alltid at håpet ligger i det åpenbare. Av og til må jeg se forbi det tydelige og inn i det utydelige. Det kan være mye vi går glipp av ved å gå med skoene på hele tiden. Potensielt kan det å gå barfot være som å holde glasskuler i hånden mens solen skinner, og etterlater seg en regnbue av farger.