Hører du på «inne – eller utestemmen»?

2Når jeg kommer hjem fra jobb nå om dagen, har jeg en sånn raring boende på toppen av hodet. Kroppen er sliten, og hodet er litt «paft». Ikke så mye futt kan du si. Bare en «innestemme» som bygger rede på toppen av hodet, og sier «bli liggende på sofaen – det er aller best. Det er helt i orden at du sover litt. Hvil deg!» På den andre siden har jeg etterhvert bygd opp en erfaringsbank med bevis på at det er godt å bevege seg, komme ut i frisk luft, gå eller jogge av meg stress og mas, og bare være meg. Med andre ord; inne og utestemmen krangler om plassen, og akkurat da skulle jeg mye heller hatt ti høner på taket enn én på hodet. Hvem som vinner drakampen om meg? Tja, det varierer fra dag til dag. I dag vant begge to. En hvil på sofaen noen minutter, og så ut. Det var solnedgang over hovedstaden, lufta var mild, jeg ble passe varm, og kjente at utestemmen og innestemmen fikk lov til å bo side om side. Litt hvile, og så aktivitet. Det hadde jeg godt av. Hvem vinner hos deg?

Det flotte bildet er laget av Lisa Aisato. Det er gjengitt med tillatelse, og du finner det her.

Asfaltvandrer

På innsida er jeg en vandrer. Ofte på vei. Fra noe mot noe annet. Akkurat nå for tida oppleves det i hvert fall slik. Og kanskje høres vandrer alt for diffust og passivt ut. Tar jeg aldri stilling til noe? Er jeg hvileløs? Hvor hører jeg hjemme? Kanskje handler det mer om en opplevelse av at livet ikke står stille. Og samtidig på ett annet vis også gjør det. Færre tanker, mer ro hadde av og til vært godt. Samtidig er det en type bevegelse som skaper undring hos meg. Og som samtidig skremmer. Skilt, kartlegging av terreng, rasteplasser og hvilekroker er slikt som først blir mulig å se og oppdage  dersom jeg snur meg og ser tilbake. Foran meg er det ingen veimerker og få orienteringspunkt.

Noen ganger er livet som å se inn i et kaleidoskop. Gnistrende farger. Formasjoner som endrer seg når jeg beveger meg. Jeg kan fascineres. Andre ganger er alt bare svart hvitt. Jeg aner ikke hva jeg ser på. Skulle ønske jeg fikk et kart eller en bruksanvisning da jeg kom til verden. Og samtidig ikke. Derfor berøres jeg på godt og vondt av de små og store hindringene som til tider stiger frem med stor eller liten styrke på min vei. De dagene jeg er svakest og har minst beskyttelse – og kanskje også er mest mottakelig, oppdager jeg et nytt fjell.  Men av og til også en ny sti. På dyp, vidder eller høyder jeg ikke ante eksisterte eller hadde registrert at fantes. Ved, i eller utenfor meg selv. For tida lar jeg det være mitt privilegium å ikke ha så mange tydelige tanker. Ønsker mer å undre meg. Jeg opplever at dersom jeg skal møte ferdigspikrede og fastlagte svar, kan det fort uthule min livsnerve, og jeg opplever å kveles. Dersom jeg er en vandrer, er jeg den typen som legger merke til detaljer langs veien. Jeg fascineres av ord som lar forvirring være forvirring og lar kaos være nettopp det. Kaos. Jeg har ikke svar på om jeg er en vandrer for resten av livet. Kanskje er jeg på vei for å finne feste – for å slå meg til ro. Men jeg vil nok alltid ønske å gå. Utforske. Undre. Analysere. Tror jeg. Kanskje er jeg en slags asfaltvandrer som er på utkikk etter mykere underlag.

Levende fremkalling

Gjemt. Skjult. Sett bort fra. Glemt. Hemmelig. Løynt. Utelatt. Fortrolig. Navnløs. Hentet frem igjen. Halvt tilstedeværende i egen kropp. Halvt gjemt bort i tankens skyggebaner. Du har fått et bad i sort vann. Lyset absorberes. Gjør vannet uleselig. Natten har besøkt deg med sin lange og vide, svarte kappe. Har lagt seg rundt deg, og blitt værende. En stund. For så å å gi motvillig slipp i det du sakte løftes opp og plasseres blant andre. Klar for å bli fremkalt. For å få klart blikk. Sakte, men sikkert sees en mer tydelig og fremtredende kontur av et ansikt. Mørke øyne og liten nese. Deretter kropp. Markert skulderparti. Tynne fingre. Ovalt ansikt. Et gammelt bilde av deg. Du ser rett frem. Har halvlangt, mørkt hår. Fargefoto. Du tørker sakte, men håret ditt ser fortsatt nyvasket og fuktig ut. Du blir varsomt hentet ned. Det knitrer i papir. Sider blir snudd. Plastlommer blir åpnet. Du blir lagt nedi. Har fått din plass. I en eviglang rekke av andre. Denne siden er din. Du står på skuldrene til de som har kommet før deg. Lager plattform for de som kommer etter. Uunngåelig, og allikevel har du et valg. Kan velge din egen vei. Mot demring eller mørke. Mot klare eller duse farger. Gjemt bort eller fortrolig. Åpen eller lukket. Taus eller talende. Blind eller seende. Nærværende eller fraværende. Eller et eller annet sted. Midt mellom alt. På vei. Til å ane bak lukkende setninger. Lese åpne ord. Lete mellom linjene.  Holde deg nært nok til å våge. Tilstedeværende nok til å kjenne hva du kjenner. Og samtidig gi rom. Til deg. Til andre. Til livet.


Blanke ark & blyant

I dag forsøkte jeg noe gammelt nytt. Omtrent som å prøve å stå på skøyter etter lang tid med kun fast jord under beina. Usikker, noe vaklevoren. Det smakte litt fremmed og ikke helt meg selv lengre. Ikke slik jeg hadde forventet det. Jeg skal ikke slutte å forsøke. Selv om det tilsynelatende er vanskelig å få en firkant til å passe inn i en trekant. En selvmotsigelse, og kanskje er ikke det målet i seg selv. Jeg er forresten ganske sikker på at det ikke er målet for meg i hvert fall. Nå skal jeg ikke sette i gang en bevegelse, og utelate den viktigste ingrediensen for å komme meg fra A til B – meg selv. Jeg kan ikke forhindre at det gamle vil prege mitt blikk – at det nye ikke skal være fargelagt fra før. Det jeg kan påvirke er hvordan jeg tar i mot. Fordi det finnes også en annen mulighet. Jeg kan velge å ikke ta i mot. Det er mitt privilegium; å tenke at jeg har muligheten til å takke ja eller til å takke nei.

Av og til ønsker jeg meg allikevel fremfor alt blanke ark. Ikke så mye en tegneblokk der noen har forsøkt å fargelegge innenfor strekene gang på gang slik at fargen som står igjen til slutt er brun av alt det røde, blå og grønne. Jeg ønsker å kunne velge hvilke streker jeg selv skal sette på arket. Og skulle noen tilby meg en lilla fargeblyant akkurat nå, så takker jeg nei til det– det er ikke min farge – i dag. I dag vil jeg lage kruseduller med blyant og viskelær. Jeg ønsker å etterlate meg streker, sette mine egne ned på et ark – og samtidig vite at det ikke vil stå der fast med en gang. Jeg vil prøve og viske ut, ikke fargelegge lag på lag til kaos tar over, og strekene forsvinner. Jeg vil ta blyanten i hånd, og ikke forvente annet enn at jeg følger dens bevegelser til noe trer frem for meg. Jeg følger det som er tydelig i meg, agerer etter mitt eget hjerte, vil gjøre et forsøk på å lytte. Om strekene blir tydelige eller utydelige. Abstrakte eller konkrete. Det spiller ingen rolle akkurat i dag. Det viktige er at det er mine streker på papiret, mine mer eller mindre forståelige kruseduller.


Vandretid & ventetid

De pakker det mest nødvendige i hver sin veske. Umulig å vite hvor lang tid reisen tar. Dager. Uker. Måneder. År. De fester veskene, og strammer til. Tar tak i lærremmene som er festet rundt kamelenes hode. Vandringen er i gang. Mot et mål de ikke vet hvor er. På en vei de ikke aner hvordan ser ut. I et mørke som er til stede det meste av dagen. Med kun en stjerne som ledetråd. Av og til ikke det en gang. Langt, langt borte. Mot et lys i enden av en lang tunnel beveger de seg. Langs varme og kalde kanter. Opp og ned, og ned igjen. Lukten av krydder i lufta. Vandretid og ventetid om hverandre. Stigningen er ukjent. Kart og terreng passer ikke alltid i hop. Vandringskvinner og vandringsmenn. På vei.  Alltid på vei.

Å gå på en vei vi ikke vet hvor ender. Kjenne usikkerheten som klemmer til rundt hjertet, og skaper frykt og forventning. For det som er, det som skal komme, og som kanskje en gang skal bli en del av veien. Manus eller retningsangivelse er ikke utdelt for noen del av reisen. Ensomhet og fellesskap. Fellesskap og ensomhet. Om hverandre.