Fortellinger søker eier

Jente med antennehårI går kveld begynte jeg å se på en youtube-video med Chase Jarvis og Brene Brown. Foranledningen var en litt urolig kropp. Jeg var på Grubler’n, og fant ikke noe særlig hvile i den mørke og forblåste søndagskvelden.  Har du forresten lest Brene’s bok, Dearing Greatly, noen gang? Jeg opplever ofte at jeg treffes av noe gjenkjennbart når Brene kommer med det direkte språket sitt, og Texas-vitaliteten. Det er noe fellesmenneskelig og ekte der.

Da jeg så på CJLive i går gikk det opp for meg at det i løpet av livet ikke er alle små og store fortellinger vi ønsker å eie som våre egne. Vi kan forsøke å hoppe bukk over de, synes at de er så ubehagelige at vi prøver å gå rundt, over eller under de. Det kan være fortellinger som viser grinebiteren i meg, eller som synliggjør at jeg mistet motet i en krapp u-sving, og ikke finner det igjen. Fortellinger om frykt og usikkerhet som vi ikke finner ut av. De fortellingene har vi vel mest lyst til å feie under teppet, og ikke ta med som en del av livshistorien vår?

Men tenk om det er slik at disse fortellingene har noe å lære oss om mot, mellommenneskelige relasjoner, og om våre møter med oss selv? Selvsagt er det en litt skremmende tanke. At jeg skal bruke hullmaskin på de fortellingene, og sette de inn som ett (eller flere) av kapitlene i min bok. Likevel, dersom det er en ørliten mulighet for at det kan skapes gull av gråstein, har jeg lyst til å sjekke ut hvordan fortellingene fortsetter (selv om jeg til tider vrir meg som en sardin i en overfull hermetikkboks). Da vil jeg prøve (så godt jeg kan) å eie den.

Bildet er hentet hefra, og laget av Lisa Aisato. Det er gjengitt med tillatelse.

Advertisements

Fra fjellsky til fjellfolk

IMG_20141005_190059

Det begynte for endel år tilbake. Min manglende fasinasjon for fysisk aktivitet. Det er ikke godt å si akkurat hvor eller hvordan det startet. Likevel, min erfaring er at gode opplevelser og mindre gode opplevelser kommer både i fellesskap og i ensomhet. Utfoldelse sammen med andre, også kalt gymtimer, kunne imidlertidig vært mer preget av lek enn systematisk opplæring og felles krav om klatring, kasting og løping. Så, der har du et lite stykke Norge på 80-tallet da jeg var barn. Min oppskrift i møte med meg selv idag er lek, nysgjerrighet og undring. Plusser du sammen disse tre, så tror jeg at mestringen vil komme halsende etter med rød sløye rundt halsen og flagg.

Mellom den gang da og i dag finnes det et nysgjerrighetspunkt. Noe eller noen har fått meg til å bevege meg et godt stykke, bokstavelig og billedlig talt. Jeg har vært fjellsky; grudd meg til fjellturer jeg ikke har hatt forutsetning for å vite hvordan ville bli, virkelig ikke kunnet fordra å bli andpusten (les: oppoverturer = høy puls), kjent på manglende mestringsfølelse og observert meg selv, både innenfra og utenfra, i et lite hyggelig humør. Høres det ikke ut som et supert turfølge? Ut på tur, ofte sur. Med og uten kvikklunch. Jeg hadde heller ikke syntes det var særlig gøy å dra på tur sammen med meg.

Kanskje er det å dra det litt langt å si at jeg har blitt fjellfolk, men jeg har funnet glede, nysgjerrighet, fjellro, og noen flere hakk med utholdenhet på tur. Jeg har kjent på mestringsfølelse, gått korte og lengre turer i fjellet, nytt stillheten og fargene, og riktig kost meg med å kunne hyle som en femåring i møte med iskaldt fjellvann nå i helga. Generelt har jeg kjent meg som en utfordrer i møte meg meg selv. Jeg har utfordret fjellskyheten min, og har ønsket et mer avslappet forhold til naturen. For min skyld. Og kanskje litt for andres også. Jeg tror rett og slett at jeg har blitt en bedre turkamerat både alene og sammen med andre.

Har du noen opplevelser med fjellet, tur og fysisk aktivitet som du vil dele?