Hvilken by hører du hjemme i?

By_asiatoJeg er en helt vanlig, uvanlig trettiåring. Det er det som gir meg mot til å skrive. Jeg er nesten 100% sikker på at det finnes andre der ute som også er vanlige og uvanlige på en gang, og godt er det. At vi verken er kun det ene eller det andre. Noen ganger er vi en god utgave oss selv. Vi blomster, gløder, får stjerner i øynene og blod på tann (ment som et positivt uttrykk). Vi kan erobre verden (tror vi), skrive en bok, oppmuntre og gjøre et godt stykke arbeid. Men så er det disse andre dagene da. Da vi mer visner enn blomstrer, mister både gløden, gnisten og gleden. Jeg hadde noen slike dager på slutten av juleferien. Et magasug jeg ikke visste verken begynnelsen eller slutten på. Det er bare å innrømme det. Noen dager er slik. Det er som om alle ressursene forsvinner. Vi står igjen og føler oss som ingenting. 0 (en/et null).

Jeg skal love deg at både mot, ro, refleksjoner og analytisk evne virrer, vrenger og vingler på seg når du tar et slikt magasug og havner i en by du ved første øyeblikk ikke kjenner igjen. Når du kommer til bunnen, går ut av sklia, står du der. Tilsynelatende tømt for det du vanligvis klarer å holde fast på. Som en barnesang sier det: Er de’kke rart, er de’kke rart? Nei, jeg synes faktisk ikke det er så rart. Ikke i det hele tatt. For byen du har havnet i etter lange, gode arbeidsøkter er ikke en hvilken som helst by. Den heter Jante, og er en by som suger livskraften ut av deg. Vi forventer kanskje ikke å komme på besøk i Jante i lyse og gode tider. Men akkurat som i en magisk film der du plutselig har blitt forflyttet til en annen by, står du der. Kjenner deg tom. Øde i kroppen. Som et ingenting. En parantes på en god dag. Å finne veien tilbake derfra er av og til vanskelig. Av og til enklere. Noen ganger må infløkte prosesser gå hånd i hånd med enkle steg. Andre ganger ser vi verken vei eller by, kjenner bare igjen følelsen av å stå i et landskap som ikke er bra for oss. I dag het begynnelsen på min vei ut av byen: oppmuntrende ektemann, god kollegasamtale og krefter igjen på slutten av dagen. Jeg aner ikke hvor lang tid det vil ta, men jeg er på vei tilbake til min egen by. Tror litt på at jeg hører mer hjemme der enn i Jante.

Bildet ovenfor er hentet herfra, og er laget av Lisa Aisato. Bildet er gjengitt med tillatelse.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s