En gang denne uka delte jeg et innlegg fra Osloby på facebooksiden min om kaféen Søstrene Conradi på Bislett som har sluttet seg til trenden Kaffe på vent. Dette konseptet går ut på at de som kjøper kaffe også kan betale for en ekstra kopp. Ventekoppen tilbys til noen som ikke har mulighet til å betale selv. Aftenposten på nett publiserte i dag en kommentar under tittelen Kald kaffeveldedighet der Johnny Gimmestad mener at vi blir for kalde dersom vi gir fra oss muligheten til å spandere en kaffe på noen som trenger det. Ved at vi, og ikke kaféen, spanderer en kaffe på noen, tenker han at vi både kan få et lite innblikk i et annet menneskes liv som vi ellers bare ville passert skulder til skulder med på gata uten å vite noe om.
Gimmestad etterlyser en involvert medmenneskelighet. Jeg tror, som han, at vi kunne hatt godt av å dele mer av livets opp og nedturer med hverandre. Få opp øynene for et medmenneske som kanskje ikke føler at livet går i oppoverbakke akkurat nå. Samfunnet vårt ville vært tjent med av vi viser mer varme, raushet og skrur opp tabbekvotene våre noen hakk. Vi kunne alle hatt godt av å se litt mer enn kun den fasaden vi setter opp når vi er ute blant folk, men slike barrierer lar seg ikke bryte ned i løpet av kort tid. Skam, menneskefrykt, redsel for hva andre tenker og tror om oss, frykt for å bli sett på som annerledes eller ikke god nok, er kraftig barrieremateriale. Så jeg stiller egentlig spørsmålstegn ved om Ventekoppen egentlig er så kald som Gimmestad vil ha det til? Og hvis den ikke er helt glovarm, hvordan kan vi skape de varmende møtene som er gode for både mottaker og giver uten at skammen setter seg mer fast hos den som tar imot?
Be and behold 
Ventekoppen er ikke iskald og det er lett å være litt «ovenfraognedad» i en avisspalte. Heller en lunken kopp kaffe enn ingen var det første som slo mag, da jeg leste Gimmestads kronikk.
Jeg merker meg at «alt» skal være så hjertevarmt og inkluderende. At vi godt kunne være noe rausere her opp på berget, det er en sak, Men idéen bak «Kaffekopp på vent» e r god.
Ha en flott dag :)
Ja til ventekoppen;)
Og god mandag til deg!
Ja takk begge deler tenker jeg. Leste om og oppdaget «kaffe på vent» før jeg leste den kronikken du henviser til. Tenkte at det høres da ok ut, i dette rike landet, at vi deler.
Menneskelig varme er jeg fremdeles for.
God søndag til deg –
Menneskelig varme håper jeg aldri vi blir i mot!
Varme tanker til deg på en mandag
Heisann. Kaffe på vent er et fint initiativ. Da jeg jobbet på en kiosk sentralt i Oslo var jeg vitnet til flere episoder hvor medfølelse ble vist med de med vanskeligstilte i samfunnet. Blant annet husker er en ung rusmissbruker som ble stående i en litt pinlig situasjon da han ikke hadde penger til varene han skulle kjøpe(av en eller annen grunn ble det et voldsomt styr ut av det. Mannen mente han hadde mistet lommeboken sin og lette febrilsk etter noen småmynter til å kjøpe med seg den billigste nisten til bussturen. Han unnskylte seg flere ganger mens kassakøen himlet med øynene)
«Bare ta det sammen med mitt» sier mannen bak han i køen.
Rusmisbrukeren takker og unnskylder seg med den tapte lommeboken.
«Ikke tenk på det. Det er fort gjort og det kan skje alle» sier han, klapper rusmisbrukeren på skulderen og går.
Medfølelse er ikke helt udadert i samfunnet vårt, som mange tror. Hvis det hadde vært tilfellet ville det ikke vært noen frivillighetssentral, frelsesarmeen, K. bymisjon o.l. org. som er basert på frivillig arbeid.
Dersom Grimmestad mener det er best å spandere kaffe direkte til en person, er han velkommen til å gjøre det. Han kan lage sin egen forening: «Spander kaffe på de vanskeligstilte», og la Søstrene Conradi på Bislett drive sin virksomhet i ro og mak.
Velkommen inn hit, sapiuntdeviare! Medfølelse er absolutt ikke utdatert, og du kommer med gode eksempler med de ulike frivillige organisasjonene vi har. Jeg er ikke helt enig med Grimmestad, men det han skriver får meg til å tenke på at vår fellesmenneskelige sårbarhet kan være ganske usynlig i samfunnet vårt. Fasaden vår hadde hatt godt av å slå litt små sprekker innimellom slik at vi kunne ane at vi er så mye mer enn det vi ser på utsiden.
Takk for kommentaren din!