Samlingspunkt.

IMG_20130309_101624Se for deg at du har fått tildelt et portrettobjektiv til kameraet ditt sammen med oppgaven om å finne ett fokus. Du får muligheten til å ta ett bilde av noe som bidrar til å samle deg om dagen. Det eller den som hjelper deg til å være deg. Så begynner strevet. Hva skal du ta bilde av? Jobben, representert gjennom en PC, kan være ett fokusobjekt. Dette bildet kan kanskje stå for noe samlende du har behov for? Engasjement eller fellesskap for eksempel? Du snur deg rundt i stua og tenker at bildet for så vidt også kan være av et livsprosjekt som får deg til å være til stede i deg selv. Eller du zoomer inn på en person som står nær deg, eller en helt annen du ønsker å komme nærmere fordi du vil ha godt av det. Du kan gå inn i et helt annet rom som nesten er tomt. Tenke om dette tomme rommet at det kan bli et symbol for ønskene eller drømmene dine. Kanskje får det å tenke fremover deg til å kjenne deg mer samlet her og nå? Paradoksalt forsåvidt. Poenget er at det er litt vanskelig, er det ikke? Å finne ett fokus i en hverdag som vi fyller med så mye. Det er vel i grunn ikke så forunderlig at det kan bli vanskelig å samle seg når det i utgangspunktet er vanskelig å finne ut av hvor vi skal stoppe opp og velge. Jeg er der nå. At jeg forsøker å finne ett fokus som kan bidra til at jeg klarer å samles. Ikke for at alle krefter skal konsentreres kun der, men mer for å ha et samlingspunkt. Eller et startpunkt. You name it. Jeg må samle meg selv for å vite hva jeg vil.

Kanskje er det en setning. Et ord. Et foto. Noe som likner denne setningen nedenfor som står på forsiden av magasinet STREK denne uken. Tenk å klare å tenke slik? At livet er godartet. Det dekker ikke hele livet. Overhode ikke. Fordi livet kjennes direkte ondartet av og til. Oppdelt og fragmentert. Rystende og grusomt. Da provoseres jeg av slike utsagn. Kanskje du også? Likevel tenker jeg akkurat nå: har vi ikke likevel alltid muligheten til å tilby oss selv og andre noe mer i tillegg til fortvilelsen, sinnet og savnene? Ikke et lyspunkt nødvendigvis, men kanskje et samlingspunkt? Midt i all mistillit, finnes det noen rom som kan fortelle om tillit. Ord om at kroppen ikke er et viktig utgangspunkt for erfaringer, vil aldri stå alene. Det finnes også stemmer som snakker godt, ærlig og ekte om det å være menneske. Denne setningen minner meg om slike gode rom. Et sted å møtes. Når vi klarer og makter det. Et lite bål for frosne mennesker. Jeg vet i hvert fall at jeg leter etter slike varmeplasser. Hvordan ser ditt samlingsbilde ut?

IMG_20130309_104023

Vil du følge bloggen min på facebook, så klikk deg inn på denne siden.

 

Advertisements

14 thoughts on “Samlingspunkt.

  1. Mormor sier:

    Hm … finne ett samlingspukt, ett fokus? Du ber om mye, kanskje for mye, når du tallfester det til ett. Om du mener at det skal være ett, vet jeg ikke annen råd enn at du må være ditt eget samlingspunkt. Tror jeg.

    Jeg må tenke litt til :) Legger igjen en mormorklem, jeg :)

    • Det trenger ikke være bare ett samlingspunkt, – jeg hadde bare lyst til å høre hva folk valgte dersom de skulle fortelle om ett av dem. Tenk i vei:)

      Å være sitt eget samlingspunkt tenker jeg kan være et mål som ikke alltid er like enkelt å få til.
      Klem tilbake til deg

  2. MT sier:

    Teksta di i dag treff meg ekstra. Eg leitar eg også,Når eg har kameraet mitt i hende, ja så er det ofte himmelbilder eg tek, Lyset, mørkret, stjerner og månen. Karlsvogna let seg ikkje «fange» med mitt kamera, men den er der, noko fast. Lengt trur eg motiva mine signaliserar. Lengt etter noko fast, nokon,
    Livet er ikkje berre godarta nei,

    • Himmelbilder, – så fint!
      Jeg liker også himmelbilder. Og jordbilder. Av og til blir det foto, andre ganger tekst. Lengsel. Det er godt ord å smake på, men heller ikke det bare godarta.
      Gode tanker til deg, MT

  3. Jeg måtte tenke litt på dette, og lete litt i levd liv. Og jeg har kommet til at det eneste jeg alltid har, er meg selv. Og den tryggheten som jeg trenger og som jeg ofte føler mangel på, den må jeg selv gi meg selvm igjen og igjen.

    Samlingspunktet blir meg selv, tror jeg. I tillegg er det fint å samles med andre som har seg selv som samlingssted, i respekt og til gjensidig varme og støtte.

    • Å være sammen med mennesker som har seg selv som samlingspunkt er veldig fint! Jeg merker stor forskjell der. Synes det er litt rart, men så er det kanskje ikke så rart likevel. Det er noe med at menneskers konturer og grenser blir tydelige, og det er noe fint og godt ved det.
      Da vet jeg hvor jeg ønsker å komme og får kanskje litt inspirasjon til å finne veien dit?

  4. Hm, denne var litt vanskelig, men ut i fra meg og min verden, så har jeg flere samlingspunkt i løpet av dagen. Noen av dem kaller jeg struktur, som jeg bruker når dagene er tyngre, og jeg kjenner, at gjennom enkel struktur finner jeg tilbake til min egen tilstedeværelse igjen. Ikke alltid jeg får det til, og da blir samlingspunktet, å ta en time, eller dag i gangen.
    Blogg er også et samlingspunkt. Et sted for alle slags dager, og jeg er innom hver dag, selv om jeg ikke alltid skriver så mye.

    Ha en fin kveld!

    • Hei, Bibbi!
      Jeg er enig med deg at struktur kan være et godt samlingspunkt – når det er mulig å finne den.
      Håper du finner en god struktur i dag – slik du trenger den!

  5. Det var befriende og godt å lese dette her. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg syntes det. Ennå. Jeg kjenner at jeg slappet litt mer av Maryathome. :) Men Dusken! Det er vel ikke manualer under det kameraet? :o Min største skrekk.

    Mitt samlingspunkt er Nullpunktet, og det kan man ikke se med det blotte øye. Man finner det på visse steder i naturen som en åpning. En god energi som fletter følelsene inn i et rom som tilhører naturen og universet.
    Ønsker deg en god søndags kveld. ;)

    • Så fint at du slappet litt av. Da trenger man kanskje ikke alltid å forstå hvorfor?
      Nei, du…det er nok langt ifra noen manualer som ligger under kameraet. Det er et magasin jeg abonnerer på som heter STREK. Manualer er om ikke uttalt forbudt, så i hvert fall estetisk upassende ;)

      God onsdagsdag til deg!

  6. Jeg begynte å tenke på tekoppen min, den jeg fikk i gave i februar med teksten «Stå alltid oppreist inni deg» skrevet på ene siden, og et maleri på den andre. Inni står det «Kunsten å leve», Når jeg samler begge hendene rundt den, og jeg kjenner varmen spre seg i kroppen, føler jeg meg samlet.

    • Den koppen kunne høres ut som noe Bjørg Thorhallsdottir kunne laget. Det var en fin tekst og godt at du kjenner både varme og deg selv!
      Varme er noe jeg også kan oppleve som samlende – om det er en tekopp som varmer innenfra eller et teppe som varmer utenfra.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s