Under støysenderen

Visste du at du kunne følge bloggen på facebook? Ikke? Da er du varmt velkommen innom her.

Alt-mulig-støy. Har du noen gang vært seint oppe kvelden før og prøver å få et par timers ekstra søvn, satt deg ned for å lese en god bok (eller verre – PENSUM) når noen borer i naboetasjen? Det vanskeliggjør og forstyrrer kanskje bittelitt? Jeg er ikke typen som liker å sove med ørepropper, men det går til nød – om jeg må. Orker jeg ikke disse øreproppene kan boringen virkelig forstyrre. Da går det sjelden lang tid før jeg merker at jeg blir utålmodig, vurderer om jeg heller skal komme meg ut en tur. Innimellom hender det også at jeg forsøker å overdøve boringen med musikk. Det har omtrent samme resultat som å forsøke å spraye parfyme i et rom det lukter vondt. Effekten er minimal og forsterker kun irritasjonsmomentet som var utgangspunktet.

Når den indre støysenderen går amok. Nå har det seg slik at naboen ikke borer i etasjen over, men jeg snakker egentlig ikke om naboen.Akkurat i dag snakker jeg om indre støy. Støy som gjør det vanskelig å konsentrere seg i hverdagen, som tar krefter og gjør det utfordrende å finne frem til engasjement og stå-på-vilje. Å ta valg for å minske støyen er ikke alltid så lett. Frykten for hva andre vil si kan lure seg inn. Frykten for hvordan jeg skal reagere på å ikke tolerere så mye støy går i hælene på sistnevnte. Støyen kan komme av ulike grunner og jeg vil tro at vi har individuelle støysendere. Det kan være følelser vi ikke får tak i, motivasjon som har emigrert til syden som en konsekvens av at det har begynt å bli kaldere, eller forventninger som ikke ble innfridd. Når jeg har det slik – når støyen støyer så mye at jeg ikke får tak i hvor jeg vil, hva som skurrer eller hvilke grenser jeg skal sette – kan det hjelpe å skrive. Etter en stund vil jeg kanskje finne igjen deler av den røde tråden alt etter hva jeg har mistet på veien. Min egen stemme, kanskje? Når jeg begynner å nøste i tråden kan jeg finne igjen følelsen som ligger bak støyen og kaoset – det kjennes litt ut som frykt (da er det nok det). Opplevelsen følger like etter  – jeg blir for utydelig. Når jeg da sitter med den røde tråden i fanget, støyen roer seg ned og grensene igjen er satt der de skal gå, kan det være fruktbart å tenke: «disse grensene måtte jeg sette nå – kanskje kan jeg sette andre grenser og finne tilbake igjen senere. Jeg fant fram til meg selv, tok et valg som var bra for meg – det var det viktigste.» For å måtte sette inn støyforebyggende tiltak gir ikke nødvendigvis de beste tankene i etterkant – kanskje særlig ikke for flinke piker som gjerne skal få til alt med en gang, og av og til må kaste inn årene før kanoen har kommet særlig langt.

Hva gjør du når du har behov for å finne tilbake til en rød tråd du har mistet eller redusere støyen?

______________________________

Legg gjerne igjen en kommentar eller del innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Advertisements

10 thoughts on “Under støysenderen

  1. Mormor sier:

    Skriver. Og skriver igjen. Og skriver enda en gang.
    Nøster, trekker i ord og følelser, kaster tankene ned på tastaturet, leser det, ler eller griner etter behag og behov.
    Ofte skriver jeg mye, lar det ligge i en usortert haug og ser på det. Så kan det titte frem en tanke, en følelse eller noen ord som får den indre dialogen ut av støysendermodus. Egentlig er jeg fryktelig egoistisk. Jeg tror at om mine omgivelser skal ha det bra, må jeg ha det bra, både med den indre og ytre dialogen.
    Ha en fin kveld :-)

    • Det fine med å skrive er at det går an å redigere. Gang på gang. Når jeg snakker angrer jeg oftere på det jeg sier. Når jeg skriver blir ting klarere, mer nyansert og noen ganger er det jo også bare ordstopp… Jeg tror det du kaller egoisme, kan kalles egenomsorg?:)
      God lørdagskveld til deg!

  2. Interessant problemstilling!

    Jeg leter etter gleden, og lar den lede meg. Eller jeg ber. Husker at jeg er elsket.

    Da kan man sette de rette grensene, og ta valgene som kjernen vår, med sin støy, forsøker å minne oss på om å ta.

    • For en fin kommentar. Det er en god egenskap du har, veimat – å lete etter gleden. Og evne å huske at du er elsket. De gode grensene kommer vel nok når vi lytter til kjernen – bakenfor støyen – som nok også er vår.

  3. Jo takk, jeg kjenner til den støysenderen der. Takk og pris at jeg ikke har hørt noe til den etter at legen min fant ut hvordan den skulle fjernes.
    Ønsker deg en fin helg Maryathome. :)

    • Det er godt vi er flere som kjenner igjen støysenderen selv om den sikker arter seg ulikt hos oss.
      God helg til deg også, Mirapisani – selv om svaret kommer en uke senere enn du ønsket meg:)

  4. Eg må setje av tid til å kjenne etter kva kjenslene og hjarta seier til meg, fordi min støy kjem ofte av å tenke meg ihjel, framfor å verkeleg lytte til meg sjølv.

    • Å lytte til seg selv er en viktig og likevel utfordrende oppgave. Av og til føles det som om støyen kommer utenfra, men kanskje er det bare noe i meg som sier i fra at jeg ikke hører på det jeg kjenner. Kroppen vil jo at vi lytter og prøver å finne ut av hva den sier.

  5. Den indre støyen er meg selv, jeg vil meg selv noe, og noe annet i meg, vil ikke høre. Da blir det støy, og den bare vokser i styrke inntil jeg lytter.

    Jeg har gamle lydfilmer inni meg som krever å bli ferdigspilt. Noen av filmene er innstilt på x antall repriser. Jeg vet, av erfaring, at lar jeg dem spille seg ferdig, de nødvendige antall ganger, ja så er det slutt på dem. Da stilner den delen av støyen, og det er utrolig ubeskrivelig deilig, må jeg si.

    • Du beskriver det veldig treffende – det jeg ikke føler jeg klarte å finne helt ord for hos meg selv. Støyen er jo meg – det er bare så vanskelig å finne riktig frekvens. Når følelsesfilmene, lydfilmene eller tankene kommer i reprise for gang nummer x og jeg blir i stand til å ta imot, tror jeg som deg at de stilner – litt etter litt. Takk for kommentar! Den gav veldig mening.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s