«Skrikekoret»

Det var ikke uniformene som satte skrekken i meg. Jeg har hatt «uniformsplikt» en periode i løpet av livet (så langt). Fra jeg var 12 til jeg var 15 år sang jeg i jentekor med 120 andre jenter. Det gav uendelig mye mer enn det tok. Av slike ting som bare fellesskap gir. Tilhørighet. Samhold. Formidlingsglede. Her fikk jeg delta i en sammenheng hvor jeg gav av meg selv, og det var godt nok. Det var aldri noen som stilte spørsmålstegn ved om jeg hørte til. Om jeg var god nok. Jeg var tilstrekkelig. Smilet krøp fort fram. Jeg tror blikket gnistret. At pusten kom forholdsvis lett og var dyp nok. Familie ble bedt og dratt med på diverse konserter, og jeg ser for meg at det var flott å sitte i benkeradene når klangen fra 120 jenter steg ut i rommet. Det var disiplin og alvor, men » a lot of fun.»

Det var ikke uniformene som skapte «skrikekoret» (det var ikke et kor inne i bildet i det hele tatt). Dette forholdsvis unisone og bestemte koret av stemmer som sier at jeg ikke er god nok. Det er en stadig usikkerhet. En følelse av å komme til kort. Det skal få stemmer til for å lage slike «skrikekor». Dessverre tar det lengre tid å bygge noe opp enn de få sekundene det tar å ødelegge. For meg handlet det om at sangen som var en av mine store gleder ble tatt bort. Jeg ble stemplet som ikke god nok, og jeg trodde på det. Gleden forsvant, og frykten satte inn. Jeg har vært litt for lite sint i betydningen at jeg kunne satt tydeligere grenser. I etterpåklokskapens navn tenker jeg at jeg gjerne skulle sagt i fra til noen i stedet for å vente i flere år. Jeg har protestert litt i det stille. For min egen del. Deretter har jeg skjønt at det ikke bare gikk ut over sangen, men også stemmen min generelt. Derfor tror jeg kanskje det er nyttig å hente tilbake noen av de gode klangene samtidig med at grensene krittes tydelig opp. Når utilstrekkelighetsregimet dukker opp har jeg funnet ut at det er godt å skrive. Det er en av de måtene jeg velger å ta tilbake stemmen på.

Tenk på hvor mye det går an å bruke stemmen til. Vi kan skape vakre ord, avstand, forakt, sorg og sinne. Med stemmen bergtar og favner vi. Tråkker på og skyver vekk. Vekker undring og kvalme. Akkurat i dag vet jeg ikke helt hvordan veien min ser ut videre. Hva jeg skal gjøre til høsten. Hva jeg skal bruke tid på. Men jeg kjenner at min stemmeleting har ført meg inn på en sti der engasjementet mitt frekventerer ganske ofte. Noe av det som har blitt tydelig for meg er at jeg vil kjempe for at mennesker ikke skal bli fratatt stemmen sin. Dersom noen mener de har større rett til å heve stemmen på bekostning av andre, blir jeg frustrert. Det er ikke slik det skal være. Alle trenger vi stemmen for å uttrykke hva vi føler, vil og tenker. For meg har min opplevelse blitt en vekker rundt begrepet makt. Vi har den alle – i større eller mindre grad. Vi prøver å få viljen vår gjennom selv om andre er uenige. Dette handler i utgangspunktet ikke om at makt er farlig – selv om vi ofte ser eksempler på maktutøvelse der mennesker tråkkes på, og der menneskelighet ikke tas hensyn til. I dette blogginnlegget handler det mer om at vi trenger å være oppmerksomme på konsekvensene av å ha makt. Kanskje kunne vi trenge en «Vær-varsom-plakat»:
1.Vær klar over og innse at du har makt
2. Vær takknemlig for alt det gode du kan være med på å skape sammen med andre
3. Med makt følger ansvar – ta det
4. Misbrukes makt får det store følger
5. Lytt og vær tilgjengelig for tilbakemelding fra medmennesker

Denne plakaten kunne helt klart vært lenger. Det er bare å komme med tips! Det jeg har funnet ut er at jeg ikke ønsker at «skrikekoret» skal få førsteplassen hos meg. Jeg tar ikke ansvar for det som skjedde, men jeg forsøker så godt jeg kan å ta ansvar for å gjøre noe med det. Det kan være effektfullt å si til «skrikekoret»: «Du tok feil den gang. Vet du det? Du tar feil i dag også!» For jeg vil være meg, jeg vil høre til, og tror at min stemme også har en plass.

___________________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Advertisements

14 thoughts on “«Skrikekoret»

  1. Og i konformitetens makt blir skrikekorets røst høyere.
    Hold fast på egen stemme og lån din til dem som ikke har.
    Mormorklem :-)

    • Takk for gode ord!
      Det er en utfordring av og til, dette. Å stå midt i seg selv, kjenne etter, og våge å gi uttrykk for hva som er ens eget. Samtidig er det vel først da at gnisten og engasjementet kommer fram – når vi våger å bli synlige…
      Jeg håper du får en god fredag og helg:)

  2. Flott og som vanleg veldig velskrive innlegg! Det er skummelt kor lett ein let andre påverka sjølvkjensla vår. Det er absolutt noko folk i maktposisjonar bør vita, og ta hensyn til. Jenter i pubertetsalderen er jo også ei veldig sårbar gruppe, som treng oppbacking og ikkje nedtråkking! Fin liste, eg skriv under på den:) Klem!

    • Takk, Røsslyng. Så heldig jeg er som har deg som følger!
      Ja, pubertet og ungdomstid er sårbart. Ungdom forsøker å finne ut av hvem de er. I denne jobben trengs det kloke stemmer – for de sårende ordene fra mennesker med autoritet og posisjon står i fare for å sette seg litt ekstra godt fast i denne tida.
      Klem tilbake!

  3. Så fint skrive, men sårt og lese. Eg kjenner, som vanleg, meg veldig mykje att i det du skildrar.
    Vekk med skrikekoret! Og fin liste.
    God klem!

    • Kjære deg!
      Jeg tenker at gjenkjennelse er både litt fint og sårt. Det er leit å vite at andre har liknende erfaringer, og godt å vite at vi ikke står alene. Jeg kjenner det i hvert fall slik, og blir takknemlig for fellesskap:)

      Klem til deg med ønske om en god fredag!

  4. Vakkert skrevet og beskrevet. Og ikke minst en fantastisk illustrasjon!
    Jeg har også noen ting jeg tror jeg ikke kan, bare for at noen en gang sa jeg ikke var god nok til det. Men de siste åra har jeg skjønt at det er jammen meg mye jeg kan likevel. Som å synge. Ihvertfall godt nok, he he.

    • Takk, Elisabeth – og velkommen inn hit!
      Ja, er ikke den illustrasjonen fin. Lisa Aisato har en god, vakker og tankevekkende måte å illustrere på.
      Jeg har tro på at det er mulig å ta tilbake arenaer hvor man har blitt definert utenfor. Det tar tid – men jeg tenker litt som deg – jeg kan en del, og jeg lar meg engasjere:) Det er viktig for meg.

  5. Her blir jeg dobbelt forarget, av både skrikekoret og «skrikekoret».

    Det første fordi jeg har møtt mange voksne gjennom mitt arbeid som bærer på stemmeskam. Og hvor min oppgave har vært å møte dem på en måte som kan gi dem deres egne, helt unike stemme tilbake. Spesielt til sang.

    «Skrikekoret» kjenner jeg godt til. Det er tider da jeg gjerne ville vært døv for det, eller hadde kunnet stille inn på en annen frekvens.
    Prøver å nøytralisere «skrikekorets» virkninger, håper at det skal brenne ut, til slutt.

    Takk for nok en god bloggtekst.

    • Takk for at du deler av deg selv. Det setter jeg veldig pris på!

      Stemmeskam – det begrepet har jeg ikke hørt før. Jeg ser at det er skrevet litt om det innen musikkterapien, – er det også et begrep som finnes innen andre fagfelt? Jeg har lest litt noe nå – av Tiri Bergesen Schei – takk for at du skrev om det begrepet.

      Stemmen er et veldig personlig uttrykk, og jeg tenker at det ikke er så rart om hele oss rammes når stemmen vår blir definert av andre(om det er sangen spesielt eller det å bli synlig generelt). Dette er sårbart.

      Å finne sin unike stemme er et litt vanskelig, men veldig nødvendig mål! Jeg tror vi trenger god takhøyde for at vi har helt unike uttrykk – det finnes ingen fasit, og jeg kjenner meg godt igjen i forargelsen din.

  6. Jeg er lærer, og jeg brenner for at unger skal tørre bruke stemmen sin. Så jeg har en fast øvelse i alle klasser, (småskolebarn) hvor de skal rope NEI så høyt de kan. Da står vi i gymsalen hele gjengen og roper igjen og igjen. Først veldig lavt, for det er skummelt. Men så høyere og høyere, til alle stolt hører at de kan lage så høy lyd- og kjenne makten det gir. Ramme inn seg selv, høre ordet formes fra deres kropp.
    Grunnen er at jeg reagerer på at alle barn vet hva de skal gjøre når de hører brannalarm, men veldig få barn vet hva de skal gjøre om de blir utsatt for overgrep. Der kommer stemmen inn. Og den kan være helt avgjørende.

    Lykke til med stemmebruken:)

    Nydelig blogg.

    Klem og hurrarop fra meg.

    • Takk for hurrarop – de kommer godt med!
      Jeg liker godt øvelsen du beskriver. Å heve stemmen til inntekt for eget forsvar er skummelt, men jeg tror det er viktig å lære seg. De er heldige disse barna – som har deg.
      Gode tanker til deg!

  7. MT sier:

    Som alltid er di stemme her inne vel verdt å høyre på. Takk.

    Ynskjer deg lukke til med hausten.Heldige dei som får ha deg i si mitte.
    Marieklem, ein sterk ein.

    • Marie – takk og takk igjen. For gode ord, varme ønsker og klem.
      Ja, det blir spennende å se hva høsten bringer.
      Alt godt til deg i disse sommerdagene som er nå.
      Gode tanker din vei!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s