Irrgrønne, rare og alvorlige vår.

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Jeg vet ikke om du har sett ut av vinduet i dag, men her i Oslo skinner sola alt den orker. Jeg skulle absolutt begynt (eller fortsatt) å skrive på avhandlingen, men tenker jeg er litt unnskyldt – for jeg skriver jo! – Her. Akkurat nå. Sitter jeg og hører på god musikk, og varmer meg i strålene. Og skriver. –

Raringen. Vi får høre at det er alt, alt for tidlig til å være vår. Det er mars (vel…snart april), varmegradene har krøpet over 20 grader noen dager, krokusen spretter, grusen tas bort fra fortauene, lunchen inntas utendørs, og solbrillene tas fram. Våren er en raring. Grønn. Så inderlig irrgrønn. Den får oss til å løpe rundt. Til å ta fram grillen, gå barbent, sitte ute å lese i stedet for inne (med boka igjen), ta på vårkjolen, klippe håret, bytte dekk, stikke en tå i vannet og brrr’e. Selv om våren er en raring, og ikke skulle kommet nå, nyter jeg den like fullt med alle sine gode og varmende sider. Jeg liker nemlig godt det uventede, det som ikke er helt som det skal være – det litt rare og originale (men jeg liker  IKKE klimaendringene; tørke som fører til hungersnød og lidelse, smelting av isbreer, oversvømmelser som fører til at noen mister hjem og også livet). Men våren er her, og jeg har sagt det til flere allerede; jeg tror aldri jeg har vært så klar for vår noen gang. Skinnjakka er på, genseren er 3/4 lang på armene, og sko uten sokker er allerede prøvd ut (i dag var det kun 3.3 plussgrader ute, så snusfornuftig som jeg er, ble det høstsko MED sokker). Jeg liker denne raringen, jeg. Våren.

Vår-undring. Det er mulig jeg glemmer fra år til år hvor godt det er å kjenne varmen igjen – det er faktisk høyst sannsynlig at det er slik det henger sammen (at jeg glemmer), men jeg spør; er det ikke godt å glemme noe som er fint for så å oppdage det helt på nytt igjen? Disse vårdagene undrer jeg meg mye over små og store ting. Over de gode møtene som kjennes mye nærmere enn før, og samtidig – hvor vanskelig det er å være nærværende. Hvor viktig det er å kunne få lov til å ha min egen opplevelse av verden, og hvor vanskelig det er at min kropp er mitt eget og eneste sårbare utgangspunkt. Hvor herlig det er å oppdage ny god-musikk, og sette på repeatknappen (hm…lurer på om det er slik Maria fort kan bli litt lei av sanger raskere enn andre). Over hvordan det er mulig å ha en skikkelig dårlig dag, og møte noen som synes det er helt ok (ikke at det er ok at dagen er dårlig, men at jeg har det sånn akkurat da). Over hvor mye jeg smiler av å oppdage noen som vinker febrilsk i et kjøkkenvindu. Over hvor glad jeg er i store spørsmål uten fasttømrede svar; hvor viktige de er for at jeg skal få mulighet til å bevege meg, tenke og lete i rom som er forholdsvis trygge. Jeg tenker på hvor vanskelig det er å finne en god balanse mellom hvile og arbeid når jeg er inne i en konsentrasjonssteam (der skrivingen går fint, så fint at jeg ikke klarer å stoppe, og blir stressa, og ikke klarer å lande), og hvor lett det er å bli opptatt av seg selv og glemme andre og de fortellingene som aldri blir båret frem, stemmene som ikke får snakke. Ja, jeg blir litt alvorlig, men det er slik denne våren er. Den minner meg på det som spirer, gir liv – alt det rare som får meg til å smile (for eksempel et knallgult – jeg mener virkelig knallgult tannlegekontor). Samtidig får våren meg også til å tenke på alt som ikke overlevde vinteren (både i bokstavlig og billedlig forstand); menneskene som opplevde at miljøet og hverdagslivet ble for hardført og tøft slik at følelsene og den subjektive opplevelsene «frøs ihjel» eller gikk i dekning for å overleve. Det er blandet når våren dukker opp; med alvor og glede om hverandre.

___________________

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Advertisements

7 thoughts on “Irrgrønne, rare og alvorlige vår.

  1. MT sier:

    «Våren er vakker for den som har hatt ein lang vinter»,

    – eit sitat som eg har bært i hjertet lenge, som eg ikkje hugsar kven som har uttalt.

    Her, litt lenger nord enn deg,er det langt mellom dei verkeleg varme dagane enno, men dei har vore her :)
    I dag har verandakassa og krukker blitt gule av tulipaner og lilla av røsslyng medan vinden og regnet har piska friskt rundt meg :)
    Og veit du, eg har funne årets første kvitveis i dag. Jippi !

    Dine ord, som alltid, så flotte å lese. Takk.
    Og du, den avhandlinga di, samme kva enn den handlar, den kunne eg tenkt meg lese. Sikker på den ligg i mi gate :)

    Marieklem med blåsten din veg :)

    • Det er godt sagt, Marie. Det sitatet du ikke husker hvem er fra…
      Tar med meg det:)
      Så fint at du har funnet hvitveis – det har ikke jeg sett enda.

      Avhandlingen min,ja… Når den blir ferdig en gang før jul kan du gjerne få lese. Akkurat nå er jeg i en litt kaosperiode igjen, men skal ikke klage – har hatt en lang og god arbeidsøkt på et par uker. Takknemlig for den.

      Synes det kan komme noen varme vindpust din vei også:)
      God klem til deg

  2. Kjære gode Maria, du skriver så bra! Våren er virkelig rar, og grønn, og varm, og herlig. Og ambivalent, og trist, og spirende – for noen, ikke alle.

    Jeg gleder meg enormt masse til å se deg igjen om ikke mange dagene! :)

  3. Våren alvorlig? Hm… For meg er det den minst alvorlige tiden :) Den tiden jeg får ting gratis. Ungene får venner, og de gode opplevelsene kommer helt av seg selv. Det eneste er at jeg stresser litt med å utnytte det…

    Men jeg kjenner meg veldig godt igjen i din kjærlighet til de store spørsmålene. Har ikke tenkt på det slik før…

    • Våren er heldigvis ikke bare alvorlig. Og dagene er ikke bare alvorlige. Det er nok mer kontrastenes tid for min del; der det døde blir til liv, der det grønne grønnes, der lengsel etter tid i de gode rommene festes. Jeg skjønner godt stresset med å ville, ønske å utnytte det. Noen dager går det an å bare ta imot. Det er de beste dagene:)

      • Død til liv… Det minner meg om at jeg nekter å pakke bort påskepynten og den gule voksduken. Jeg vil juble litt til, holde på solskinnet :) Det er nydelige kontraster!
        Og lengselen. Ja, den er god, med et sting i ;)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s