Å være sårbar uten skam?

«Sensur». Det er lenge siden jeg har gitt lyd fra meg her inne. Jeg synes det har vært vanskelig å finne ord. Det er som om alt helst skal være «riktig», neddempet og tømt for frustrasjon før jeg skriver. Først og fremst er det nok sensuren i mitt eget hode som hindrer meg i slippe løs energien som ligger i mitt eget engasjement. Jeg blir redd for å støte noen, og konsekvensen er at jeg i stedet blir taus. Føler meg på sett og vis tvunget til taushet av samfunnets potensielle stigmatisering og tabuisering rundt følelser og menneskets sårbarhet – hva som er normalt og ikke normalt. Så bestemte jeg meg. At det alltid finnes et første steg.

Sårbarhet som tabu? Taushet er ikke alltid gull, og sjelden en god løsning (taushetsplikt er noe annet) med mindre det handler om å holde på gode hemmeligheter som brer seg ut som vakre papirblomster når de «slippes fri». Jeg kan ikke klage over tabuisering dersom jeg ikke gjør noe for å skape en form for motstand – en avtabuisering kanskje? Mitt spørsmål i denne omgang er: Hvorfor er vi så redde for å snakke om vår egen sårbarhet? Jeg mener ikke at vi skal klumpe oss sammen i store grupper og høylydt diskutere hverandres ømme punkt – hvor vi føler oss såret og sviktet. Det blir å tråkke inn i hverandres liv med militærstøvler. Jeg tenker mer at dette handler om å finne et språk, – et felles språk som ikke kun inneholder ord som effektivitet, styrke eller usårbarhet. Når livet ryster oss trenger vi mye takhøyde og pusterom. Kan vi skape rom der det ikke er farlig å innrømme at det er tøffe tider uten å bli litt flaue for å innrømme at vi har det sånn? Kan det å våge sårbarhet også føre til endringer på et samfunnsmessig plan?

Fellesskap styrker trådene våre. Noen ganger føles det som om det meste henger i en tynn tråd. Det er relasjoner, følelser, økonomi, stress, sykdom som sliter i oss. Det er rystelser vi delvis klarer å forholde oss til, mens andre nesten knekker oss av på midten. Men utrolig nok. I hvert fall av og til – skal det ikke alltid så mye til før tråden blir bittelitt tykkere. Som om livsnerven får ekstra bevegelighet – mer karakter av å være av gummi enn tørr kvist. Hva er det som gjør at «tråden styrkes»? Min opplevelse er at det handler om mennesker som tåler andres sårbarhet, og som tør å være sårbare selv. For å kunne være til stede for andre, trenger vi også å øve oss i kunsten å ta imot. En dag er det meg, en annen deg. Å styrke livsnerver, å gjøre tråder litt tykkere – er ikke det noe vi ønsker oss slik at vi kan finne frem til en slags styrke i oss selv – i fellesskap?

Slekt bør ikke alltid følge slekters gang. Tradisjoner er en god ting (er ikke noe en tradisjon når man har gjort det to år på rad?) Jeg lagde frokostblanding før jul, og en kakesort til jul. Det synes jeg er fint. Å kunne skape egne tradisjoner som er mine og våre. Andre tradisjoner – både på individ, familie – og samfunnsnivå er ikke like ok å ta vare på.  «Taushet er gull.» «Du skal ikke merke eller føle.» «Ikke si noe!» «Ikke gråt.» «Vær sterk.» Ja, det finnes slike setninger – de er kanskje bare ikke alltid så uuttalt. Det er i ferd med å endres, men for å røre opp i strukturer i samfunnet, kan vi ikke kun ha fokus på det enkelte mennesket. Vi trenger også å se på hva i vårt samfunn som gjør at mennesker føler seg stigmatisert og sett ned på, hvilke sosialiseringsprosesser som gjør at noen følelser undertrykkes fordi svakhet ikke skal vises. For livet berører oss. På godt og vondt. Vi er avhengige av relasjoner – og de kan både lege og skade. Vi har alle ulik sårbarhet for hvordan vi rammes av slike erfaringer. Jeg vet at jeg ønsker å ta det inn; at forskjellighet er godt, at det å bli berørt av livet er både godt og vondt  – jeg ønsker å kunne være sårbar uten å skamme meg over det. Men er det mulig?

____________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.
Advertisements

22 thoughts on “Å være sårbar uten skam?

  1. MT sier:

    Så bra skrive Maryathome. Sårbarheit er eit tema som intereserar meg mykje. Stikk innom att seinare :)
    God dag på deg, du fine.
    Marieklem

    • Kjære deg!
      Jeg er glad for at sårbarhet engasjerer – det er vel kanskje en av de få måtene vi kan gjøre den synlig på.
      God dag til deg i begynnelsen av marsmåneden!
      Klem

    • Wenche Gausen sier:

      Så flott at du er tilbake!
      Jeg kan godt kjenne meg igjen i det du sier du føler..dette med å såre andre..eller vis egen sårbarhet..og hvor ubehagelig man kan føle seg…

      Godt skrevet og jeg sier som deg.. :
      Jeg tenker mer at dette handler om å finne et språk, – et felles språk som ikke kun inneholder ord som effektivitet, styrke eller usårbarhet.

      Takk for at du deler.. jeg for en deler videre :)
      Det beste for din dag *

      • Tusen takk skal du ha for det, Wenche!
        Å lete etter språk er krevende arbeid, men jeg tror vi trenger det om vi skal gi oss selv muligheten til å puste, senke skuldrene og tenke at vi er gode nok.

        Og takk for at du også deler videre.
        Alt godt for dagen:)

  2. Jeg følger deg i din tekst, nikker og sier ja for meg selv .
    Dette er et vanskelig tema og kanskje må vi både snakke litt høyt, akkurat passe høyt og passe ofte, i vårt nærmiljø om disse tingene. Samtidig er det nødvendig med større endringer, på systemnivå. Jeg tenker at en periode nå har pendelen svingt i en lite raus retning. Jeg venter vel på at det skal endre seg, men jeg undrer – kan jeg bidra? Jeg har ikke noe svar…

    • Ja; – den tanken; kan vi bidra? Helt subjektivt føles det ikke alltid slik, men jeg har klokketro på at vi kan det allikevel:)
      At vi hver har vår måte å bidra på. Noen snakker høyt, og andre litt lavere, men et rausere samfunn trenger vi – så må vi bare begynne å definere og omformulere hva som er raushet.
      Takk for at du deler tankene dine. Det er svar nok!

  3. Jeg kjenner igjen at det kan være vanskelig å skrive når det er lenge siden sist. Det er som om selvkritikken vokser fram med avstanden til tastaturet. En trekker seg tilbake, tenker at en blir for mye, for insisterende og masete; en vil jo ikke plage noen. Å skrive om sårbarhet og samtidig dytte det på andre blir på en måte selvmotsigende.

    På Facebook går det tidvis synes-synd-på-kampanjer med en slags utfordring om å sette bestemte utsagn som statusoppdatering. Jeg ser at det er mer populært enn virkelige historier. Det konstruerte sårbare er altså mer populært enn det virkelige.

    Hva sier det om oss?

    • Jeg velger når jeg vil skrive og hva jeg ønsker å skrive om. Hva andre velger å gjøre er deres ansvar, men det er ikke lett. Å føle seg for mye, som om man dytter noe på andre. Men er det egentlig en realitet at vi dytter det på andre?

      Å synes synd på handler ikke så mye om sårbarhet for meg. For å være sårbar handler også noe om gjensidighet – at andre også tør å være sårbare. Hadde det ikke vært slik, ville jeg jo ikke turt å dele noe…

      Takk for at du deler tankene dine!

  4. Bibbi sier:

    Et varmt og godt innlegg om sårbarhet. Noe vi alle opplever i løpet av livet.
    Jeg har inntrykk av at, vi har en trend i samfunnet, der det sterke, og tilsynelatende, usårbare mennesket dyrkes. En kultur, som gir lite takhøyde for anderledese liv. Jeg håper trenden snur, for vi er alle mennesker, og det skal være plass til oss alle, selv om det ikke virker slik alltid.
    En god dag til deg.
    Bibbi.

    • Hei Bibbi!
      Tusen takk for gode ord!
      Jeg er så enig med deg. Vi trenger mer takhøyde, og som en av de andre skriver litt lengre opp – mer raushet! Vi er ulike, og har behov for å være forskjellige på vårt vis samtidig som vi også har mye felles. Tanken om at alle skal være effektive, produktive og usårbare – jeg ønsker ikke et slikt samfunn.

      Alt godt til deg!

    • Du har vist mye sårbarhet i det siste, vilkatta!
      Jeg blir inspirert av deg, og styrken du har! Tusen takk for blog award – jeg skal virkelig prøve å få gitt den videre selv om det kan bli en stund til. Det blir ikke så mye skriving på meg om dagen.

  5. Føyer meg til i mengden her! Godt skrevet! Kjenner ofte sårbarheten sjølv enten det er ovenfor meg sjølv, barna mine eller andre nærme. :-)

    • Hei, og velkommen inn hit!
      Ja, er ikke illustrasjonen fin:)
      Lisa Aisato har laget utrolig mye vakkert og tankevekkende – hjemmesiden hennes anbefales på det sterkeste.

    • Hei Zuna, og velkommen inn hit!
      Det er selvfølgelig helt i orden at du deler dette; det blir jeg bare takknemlig og glad for:)
      God fredag til deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s