Med undring eller forakt?

Sårbarhet er et menneskelig grunnvilkår. Vi blir født mottakelige for verden, avhengige av relasjoner, av andres nærvær for å kunne tolke og retolke verden gjennom å få bekreftelse på at egne opplevelser også gir mening gjennom andres blikk. Slik begynner det. Hvordan det konkret skjer, utfolder og utvikler seg, om vi får flere pluss enn minus i livshistorien, vet vi ikke før senere. Før vi er i stand til å ta inn hva erfaringer gjør og har gjort med oss. Men denne knusbarheten, for vi fødes ikke som granittmennesker, forsøker vi kanskje å riste av oss. Dette som gjør oss så påvirkelige og på et vis så utsatte.

Det finnes mange måter å distansere seg fra egen sårbarhet på, men jeg tror ikke jeg «vil distanse.» Men det er lett å ønske seg den. For effektiviteten i samfunnet er ikke skapt for å omfavne forskjellighet. Mindre tid, økt tempo roper på papirbunker med fasiter å møte dager og mennesker med (noen av fasitene trenger vi, men langt fra alle). Å bli møtt på standardisert vis, er aldri noen god opplevelse. Det gir meg lyst til å fjerne bindersen som binder papirbunken sammen, og spre arkene på sjøen. Sårbarhet ber ikke om fasit, men om nærvær og tilstedeværelse. Min sårbarhet er min fortelling slik bare jeg kan fortelle den. Fordi kun jeg er i meg. Ingen andre ser verden akkurat slik mine øyne ser den. Slik min kropp tar i mot mine erfaringer. Slik bare du kan fortelle din historie på din måte. I dette genuine har vi også noe fellesmenneskelig. Språk og følelser. Det som gjør at gjenklang og fellespunkter oppstår.

Cirkus Cirkör reiser nå rundt med en forestilling som heter «Wear it like a crown», en forestilling som handler om å bære sine redsler, sin tilkortkommethet med stolthet. Jeg har ikke sett forestillingen, men synes det er verdt å stoppe opp ved denne tanken. Jeg har lett for å møte sårbarhet, med forakt. Som noe jeg skyver fra meg. Vil gjemme unna. Ikke ønsker å møte. For det er så vanskelig. Og så lett. Å stenge døra. Lukke igjen for undringen. Ikke orke å se tilkortkommetheten og frykten i hvitøyet – det som forteller meg at jeg ikke får til, kanskje akkurat nå ikke mestrer alt så godt, mister språket – og opplever at sammenhenger forsvinner. Å gå livet i møte, skaper behov for å finne mening i alt det som livet ber oss om å holde ut. Den finnes ikke alltid. Meningen. For i møte med vår egen sårbarhet, er det ikke alltid slik at vi finner noe å holde fast ved. Da blir utfordringen å stå der. På et ukjent sted.  Å koble «Wear it like a crown» opp mot sårbarhet får meg til å tenke at livet er tett på; på både godt og vondt. Å møte seg selv og andre med undring i stedet for forakt og frykt, skaper kanskje et mindre behov for standardsvar, fasiter – fordi vi tåler mer.

Om du vil se en vakker video i forlengelse av dette, tittelsangen til forestillingen «Wear it like a crown», kan du gå inn her.

Bildet ovenfor er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Jeg er veldig takknemlig for å kunne bruke disse bildene på bloggen! Link direkte til bildet finner du her. Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.

Advertisements

4 thoughts on “Med undring eller forakt?

  1. Vart og viktig. Eg trur ein vinn på å tørra å vera sårbar. Men det er tøft å lata andre sjå at ein ikkje er perfekt. Erfaringa mi når eg tør, er at andre også tør. Håpar du også tør, og blir møtt med forståing og varme, ikkje ei slik papirbunke du skildrar. Klem til deg!

    • Ja, det er tøft, og jeg tenker at det er et vanskelig landskap å finne frem i. Det nytter ikke å la seg skremme av papirbunker (med eller uten anførselstegn) men det er veldig lett. Å tenke generelt om det; at menneskemøter igjen kan gi en opplevelse av å møte noen som trenger fasiter for å orke å høre. Da trengs det håp. Om at det nytter å «hoppe ut i det» igjen og igjen, men med varsomhet. Vår såbarhet som mennesker skal også ivaretas. Alle trenger ikke vite for ikke alle kan ta i mot. I møte med hverandre trenger vi av og til å ta av oss skoene. Slik at vi kan gå litt varsommere frem. Klem tilbake:)

  2. Noko av det vanskelegaste er å vise seg sår, tykkjer eg. Eg har lett for å skape distanse, når noko vert for sårt. Desverre, for eg vert berre enda meir sår, når det eg eigentleg ynskjer er nærleik.

    • Jeg kjenner meg igjen, kjære deg. Som jeg skriver ovenfor, så trenger i hvert fall jeg å ta av meg på beina av og til. Som for å føle meg frem i ulendt terreng for å ivareta egne grenser. For vi kan jo ha behov for både nærhet og avstand på samme tid. Og går vi forsiktig forstår vi kanskje litt av hvorfor – selv om vi skulle ønske det var annerledes…Og da går det kanskje an å finne språk som bringer nærmere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s