Av og til krever livet så mye mot, at en halv kopp ikke er nok selv om du virkelig kan få kjøpt store tekopper. Tilitersbøtta kommer til kort. Jeg kjenner ingen som har badekar lengre (tror jeg – jeg stiller sjelden folk det spørsmålet når jeg treffer de; har du badekar?), og dusjen lekker alt bare ut av. Jeg skulle hatt et hav av mot slik at jeg kunne hoppe midt ute i det. Jeg kan ikke stupe, men på mitt mageplaskende vis skulle jeg da klart å komme meg ned i vannet. Jeg ville veivet med armene i frykt for hva som ventet meg der nede (for jeg har vannskrekk), og samtidig ville jeg omfavnet vannet ved å la det omslutte meg. Vi trenger vel alle litt påfyll av mot innimellom. For ordene: «Du er sterkere enn du tror», får i hvert fall meg til å si: Jeg? Hoppe? Hav? Mot? Sterk? Næ… Jeg føler meg verken særlig sterk eller modig. Som oftest føler jeg meg gjennomsnittlig veldig usterk (definer det den som kan). Men noen ganger er det et lite lys; et engasjement, en bevegelse, en godfølelse som gjør at jeg tenker at ordene kanskje stemmer bittelitt allikevel (som du sikkert skjønner, er jeg veldig takknemlig for slike lysglimt). For min tro på min egen styrke er ikke stor. Da er kanskje virkeligheten at jeg er litt sterkere da. For jeg tror ikke ordene er ment som en slik «hal-i-og-dra-deg-selv-etter-håret-setning». Slike er jeg allergisk mot. Den sier bare i et litt sånn kjekt tonefall med humorsnert, og en god porsjon nærvær og omsorg at: Du ER sterkere enn du tror.
En gang skal jeg tro på det.
________________________
Bildet ovenfor er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Jeg er veldig takknemlig for å kunne bruke disse bildene på bloggen! Link direkte til bildet finner du her. Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.
Be and behold 
Mot er ikke tørre mye, men å gjøre noe du egentlig ikke tør.
Som du skriver; det handler ikke om å tørre mye. Å gjøre noe jeg egentlig ikke tør, om det er en stor eller liten ting, spiller ingen rolle. Det kan kjennes ganske så uoverstigelig begge deler. Å finne mot til allikevel å tørre, er en kunst.
Jeg har aldri likt slike kommentarer som f.eks den du nevner og andre som «du kan hvis du vil». Er det snakk om at vi kan klare alt bare vi vil det eller at vi kan klare alt for det ligger en plass i alle mennesker. Andre kommenterer er «hvis du virkelig ønsker det kan du få det oppfylt»(fri måte å si det). Noen ganger virker det som om noen tror at vi ikke har grenser for hva vi kan klare. Jeg tror vi absolutt kan bli sterkere på områder å reise oss igjen, men vi har da begrensninger. (håper eg ikke bare snakker tull nå, men det var det som slo meg når eg leste posten din) liker å lese bloggen din:)
Det finnes kommentarer som jeg nesten får allergiske reaksjoner av, og det er de kommentarene du nevner. Det finnes grenser for hva vi kan orke, klare, tåle – det handler vel kanskje om å innse at vi er mennesker.
Samtidig er det så lett å la seg begrense av det andre forteller oss. Ja, det finnes alltid noen som gjør noe vi liker – bedre enn oss, men det betyr ikke at vi må trekke oss unna. Jeg skulle ønske vi var flinkere til å oppmuntre hverandre med en annen type ord. Ikke; du er sterk, bare du ønsker nok/tror nok, dette tåler du, men; jeg er her ved siden av deg, berøres av det du formidler, vi kan stå her sammen.
Jeg er for litt mer barmhjertighet i språket!
Takk for at du leser:) Det er jeg glad for!