Du får ikke lov til å overse meg!

«Du får ikke lov til å overse meg», er en fortelling som falt ned i hodet mitt i dag. Jeg har gått og tenkt på vanskelige skolestarter og barn de siste dagene, så kanskje er det ikke så rart. Dette er en fortelling som passer best hele tida hvis den bidrar til at vi blir litt mer oppmerksomme. Kanskje passer den aller best om høsten for alle de som håper at dagene ser annerledes ut nå enn de gjorde før sommerferien. Hvorfor den egentlig passer hele tida allikevel? Fordi det er sant: Vi får ikke lov til å overse! Og jeg håper at barn og ungdom som har det slik, eller som føler de har det mye verre. At vi skal klare å se dem.

 Det er høst. Jeg står i skolegården, og klarer ikke å si et ord når du står foran meg og spør hvorfor navnet mitt er så rart. «Konstantine, du er en pine». Jeg har snørr under nesa, øynene er blåblanke og store, og jeg vil egentlig bare si til deg at jeg ikke liker deg, at jeg vil at du skal la meg være i fred, men det går ikke. Ordene sitter fast i hodet mitt, og vil ikke lengre. I hvert fall ikke ned til munnen. I går. Og i forgårs. Og før der igjen. Da jeg gikk for å finne skolebussen – eller om det var den som fant meg, sto du sammen med to jenter jeg ikke husker navnet på. Dere pekte på meg, lo, snudde dere vekk og hvisket. Om dere lo av den rosa joggebuksa, hadde det kanskje vært greit. Eller genseren min. Jeg vet det er barnslig å gå med genser med Mikke Mus på selv om vi går på barneskolen. Men det kjentes ikke ut som om dere lo av verken buksa eller genseren. Det kjentes ut som om dere lo av meg.  Av alt det som er inni klærne. Og det gjør så vondt at jeg helst vil krype sammen i en tull, men jeg er for gammel til det. Derfor; på grunn av i går. Og forgårs. Og dagene før der, vil jeg helst be deg om å gå bort til de andre, men jeg er bare stille. Ser ned i grusen. Femten «frie» minutter er lenge å være stille. Trettiminuttersfri er så ufritt at jeg vil kaste opp. Det er en lang evighet å sitte på fortauskanten borte ved sykkelstativet, eller kjenne gummidekket i baken når jeg husker.

Noen ganger lurer jeg på om livet ville vært annerledes om jeg ikke var den eneste på skolen med rødt hår, var høyere, eller hadde en storesøster. Kanskje ville noen av jentene komme bort hvis jeg ikke var enebarn? Eller hvis jeg hadde både en mamma og en pappa. De gangene noen kommer, og blir stående lengre enn vanlig, er når de vil låne hoppestrikket mitt. Det tar lang tid å hente det frem fra lomma. Jeg må knyte opp alle knutene først. Det blir mye knuter av å ligge der, helt glemt bort i lomma. Jeg får ikke lov til å være med å hoppe, og får alltid hoppestrikket tilbake i en meningsløs tull. Ja, for jeg har hoppestrikk. Jeg har fått det av tante som jobber i leketøysforretning. Ho kom til meg med det for noen uker siden, og sa at jeg måtte ta det med på skolen. At jeg kunne hoppe sammen med «vennene mine». Ho sa det. Vennene mine. Tante Karen vet jo ikke at jeg ikke har noen venner. Sånt sier jeg ikke til tante. Eller noen andre heller for så vidt. Det er min egen hemmelighet, og den veier minst femti kilo. Dypper du den i badekaret blir den dobbelt så tung. Hadde noen spurt meg, hadde de funnet ut at jeg kan spille fotball. Jeg pleier av og til å øve meg på plenen foran huset hjemme, men det er ingen som spør om fotball, og jeg sier ingenting. Snakker nesten ikke. Noen dager tenker jeg at jeg kanskje har en venn. Emma i sy-timene. Men ho er gammel. Har nesten helt grått hår. Ho pleier å feste håret i en hestehale litt på snei. Ho er så fin, lukter så godt, og sier alltid: «Hei, Konstantine» til meg så jeg kjenner varmen fra hårrøttene og ned i tærne, men det går jo ikke an at vi er venner. Sånn er det bare. Jeg er sikker på at når tante Karen sier vennene mine, så tenker ho på de som er på min alder. De som er sånn som alle andre barn. Jeg føler meg ikke som alle andre barn. Forstår ikke hvorfor, men er bare ikke det. For alle andre barn blir ikke mobba fordi de har rødt hår. Alle barn heter ikke Konstantine, og får høre dag etter dag «Konstantine – du er en pine». Alle barn går ikke i rosa joggebukser på skolen. De går i fine, blå olabukser og trange gensere, og har alltid med seg skolemat i matbokser med figurer på. Alle andre barn er som alle andre barn. Jeg er bare som meg. Skulle ønske at jeg i det minste var gammel og hadde grått hår som Emma sånn at vi kunne være venner.

Alle barn trenger å få erfare at verden vil dem vel, selv om noen eller mange erfaringer sier det motsatte. Alle barn trenger gode og nære mennesker rundt seg som forteller at barna er «seg» akkurat sånn de skal være, at de er fine, og har stor verdi. Alle barn trenger å drømme; å  tro at de kan ta på stjernene, og seile på regnbuen. Ingen barn skal bli oversett, og forsvinne inn i ensomhet. Ingen barn skal ha vonde hemmeligheter som er 50 kilo tunge. Eller mindre. Eller større. Det er for mye å bære for et barn. Til deg som har tid, eller som tenker at du har dårlig tid. Les denne kronikken av Kristin Oudmayer: Samholdet ekskluderer.

_______________________

Bildet ovenfor er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Jeg er veldig takknemlig for å kunne bruke disse bildene på bloggen! Link direkte til bildet finner du her. Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.

Advertisements

8 thoughts on “Du får ikke lov til å overse meg!

    • Ja, det er vonde ord, følelser, tanker. Det er mye som skulle vært annerledes, som dessverre ikke er det, men som vi aldri må slutte å jobbe for at skal bli bedre.
      Takk for de gode ordene du kommer med!

    • Takk for at du leser, Thore! Det er jo det å nå ut som gjør at skrivingen er verdt det – særlig når det kommer til et tema som dette. Vi må aldri slutte å forsøke å sette ord på alt som er vanskelig og vondt.

  1. Åshild Påzil sier:

    Takk, Maria. Det du skriver er gjenkjennelig for mange. En så livsnær tekst forteller meg at DU ser. Takk for at du minner MEG på å se og ikke tåle mobbingen og krenkelsene! Sterk tekst! Gikk rett i magen på meg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s