Lidelse & empati i verdens skjøre korthus

Det har vært noen vonde dager siden 22/7. Alle som er rammet av tragediene i Oslo og på Utøya, er med oss i tankene, vi tenner lys, begravelser holdes og sanger synges. Parallelt viser blikket utover den ufattelige tørken på Afrikas horn, slåsskampene i London og Manchester, opprøret i Syria. Det er bare begynnelsen, og favner bare en liten brøkdel. Det synes ikke som å ha noen ende. I dette er det en setning som dukker opp hos meg: «Jeg orker ikke se mer, høre mer nyheter.» Det er så mye lidelse.

Jeg har akkurat sittet og lest en artikkel av en amerikansk professor; Deborah van Deusen Hunsinger, som sa akkurat den samme setningen; «I can’t bear it.» Gjennom artikkelen går vi ved siden av Hunsinger, ser hvordan hun tar opp dette inntullete garnnøstet, og begynner å lete etter en ende. Spørsmål som; hva er det jeg ikke klarer eller orker? Og jeg stiller meg selv det samme spørsmålet. Er det nøden? Den som lyser ut av fireåringens altfor store øyne. Er det kroppen hennes; magen som tydelig viser at hun både er underernært og feilernært. På randen til enden av livet. Eller er det døden jeg ikke orker å se i øynene? Apatien og det fastlåste i et barneblikk. Fortvilelsen i øynene på et medmenneske som har mistet sønn eller datter – på Utøya eller i Birmingham. Ber den lille jenta meg om noe her jeg sitter mange hundre mil unna Somalia? Mat, ja. Vann, helt klart. Jeg kan gi økonomisk støtte. Til Røde Kors, Kirkens Nødhjelp. Samtidig lurer jeg; er det noe annet som får meg til å si at jeg ikke orker å se?

Ordet Hunsinger sirkler inn, er selvempati. Veiviseren på den veien, er ikkevoldelig kommunikasjon og Marshall Rosenberg. Det høres jo ille ut å skulle ha fokus på seg selv i møte med slik nød. Er det riktig? (her støter jeg på første utfordring – det er kanskje ikke særlig selvempatisk å være potensielt selvutslettende?) Det er bare en tanke; må jeg gå veien om meg selv for å finne et rom for andres smerte i meg? Ja, kanskje. Svaret høres enkelt og ufattelig vanskelig ut på samme tid, og er et spørsmål: hva foregår i meg når jeg sier at jeg ikke orker å se, høre? Hva har jeg behov for? Nei; ikke hva jeg tenker i hodet, men i kroppen; magen, følelsene, behov. Dette er ikke et spørsmål som skal stilles slik jeg ofte kan gjøre med meg selv (som forøvrig nok ikke kan betegnes som spesielt ikkevoldelig, heller det motsatte): Hva i all verden er det du driver og tuller med nå, da. Kan du ikke klare å være litt empatisk – tenke litt mindre på deg selv? – Nei, hent ned varsomheten, og still spørsmålet på nytt; som om du hadde foran deg en utrygg femåring som trenger en forsikring om at det han sier, vil bli tatt imot. Forfatteren formulerer spørsmålet vakkert; «what is the longing of your heart?»

Målet med selvempati er lyttingen og oppmerksomheten innover; å finne ut hva jeg trenger- kanskje for at det skal gi både mer rom for både meg og andre; for å kunne bli stående i møte med både min egen og andres lidelse. Jeg aner ikke hvordan jeg skal finne frem egentlig, men tror nok, at det for meg akkurat i forhold til dette – som for forfatteren, kanskje handler mye om sorg. Over å se den lille jenta som sitter på jordgulvet, forstå og kjenne at hun ikke får ivaretatt sine grunnleggende menneskelige behov. Det er en sorg over at barnet som sitter og stirrer tomt ut i lufta, verken har trygghet, stabilitet eller mat. At Maslows behovspyramide virkelig har klappet sammen over henne – som et ustødig korthus, og ikke når frem. Hvis og når jeg kjenner den sorgen, hvis og når det blir tatt i mot – så har kanskje selvempatien blitt litt større, og kanskje også rommet inni meg for å orke blitt litt videre – fordi jeg vet hva noe mer om hva som trigges i meg når jeg ser bildene. Kanskje jeg i stedet for å kritisere meg selv kan si; jeg synes det er vanskelig å se bildene fra grusomhetene i Oslo, fordi de minner meg på at urettferdighet er menneskeskapt – da kjenner jeg sorg, og et behov for at håpløsheten tas i mot. Lidelse minner meg om min egen sårbarhet, at valgene jeg tar påvirker andre mennesker. Kanskje fører det i litt større grad til at stemmen min ikke forsvinner slik den gjør når jeg ikke orker å se – og der forklaringen blir; jeg orker bare ikke (og noen ganger tror jeg allikevel at det svaret – jeg orker ikke; I can’t bear it, er det eneste svaret jeg kan gi).

Med en stemme kan jeg fremdeles både skrive og snakke om det enkelte menneskets ukrenkelige verdi, barns rett til mat, vann, stabilitet, omsorg, godhet, trygge voksne. Å snakke empatisk til seg selv, kommer ikke bare meg til gode – for det er ikke bare min stemme som forsvinner og står i fare når empatien går i dekning. Fordi; alle mennesker har en iboende rett til livet. Og det er dette som går så inn på meg. At denne retten krenkes så dypt. Ikke bare langt unna, men også veldig nært. For å leve er ikke bare å overleve – nei; det er også å kunne uttrykke seg, formidle følelser, kunne ta i mot godhet og skape fellesskap. Når kaos allikevel slippes løs, når dagene og tiden stopper opp, er det en påminnelse om verdenskroppens sårbarhet.

Advertisements

4 thoughts on “Lidelse & empati i verdens skjøre korthus

  1. T sier:

    Hei og takk for kommentar som gjorde at jeg snublet over dette skattekammeret av en blogg. Et skattekammer av ord. Jeg gleder meg til å jeg får internett hjemme og kan lese gjennom litt skikkelig, i stedet for å bare sniktitte mens jeg er på jobb (sånn som jeg gjør nå ;)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s