Mål for dugnaden: å få janteloven ut i lyset

”Du skal ikke tro at du er noe”, «Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg«, roper janteloven etter meg i gangene. Det er en lett hånlig og bitende klang i denne ovenfraholdningen. Den slipper ikke så lett tak. Jeg ser for meg plakaten der den henger på veggen bakerst i klasserommet på barneskolen. Som et eksempel på hvordan det var før. Hvordan vi ikke vil det skal være. Jeg tror ikke vi er helt ferdige med den enda. Det er noe i oss og også rundt i omgivelsene som blir lik en plakat der beskjeden som skrives inn i følelsene med sort blekk, er: ”Du har ingenting å tilby”.  Det er bare det; ordene er ikke så tydelige som det. Står ikke på en synlig plakat. Er ikke så lette å komme til livs. Det er noe der som får selvbildet til å krympe og bli til et bittelite dukkeliknende ingenting ved føttene våre. Men hva er dette som gjør at vi krymper inni oss – selv om vi kan se stødige ut på utsida? Noe av det er kanskje noe så ”enkelt” som hverdagslige sammenlikninger: Jeg kan komme i snakk med en kvinne som faglig er veldig dyktig på det hun gjør, og har kommet langt innenfor sitt felt. Det formes automatisk et spørsmål innvendig; ”da kan jo ikke jeg ha noe å komme med?” Eller jeg lytter når naboen forteller, og tenker at han må virkelig ha en gave når det gjelder å ta vare på vennene sine. Hvordan får han det til? (”Slik er jo ikke jeg”). Slike (nesten) usynlige stikk innover som kommuniserer at jeg er halvveis, ikke god nok, og langt fra den jeg skulle ønske jeg var. Er det sant? Fyller jeg virkelig ikke ut en liten bit av meg selv en gang? La meg ta med en liten samtale med en fullmåne.

Du ser ned på meg. Underfundig og mystisk som du er for de fleste av oss. Lysegul på grensen mot hvit.
[Månen]: Kan du fortelle meg hva det vil si å være menneske?
[Jeg]: Akkurat i dag tenker jeg at det blant annet handler om å leve litt sånn halvt om halvt.
[Månen]: Hva mener du med det, og var det det første du kom på? Det høres både strevsomt og kjedelig ut. Å leve halvt? Det vil da ingen?
[Jeg]: Vi har vanskelig for å godkjenne oss selv. Mange av oss føler oss aldri gode nok. Stiller spørsmålstegn ved om vi har noe å tilby. Da blir det vanskelig å være til stede her og nå. Vi trekker oss inn i oss selv i stedet for å gi av den personen vi er. Det er vel det jeg tenker på når jeg sier halvt om halvt.
[Månen]: Forsøker du å si at mennesker er halve, samtidig som de fyller seg selv helt ut – uten å vite om det selv?
[Jeg]: Ja, jeg gjør vel i grunn det. Hva tenker du om å fylle seg selv helt ut?
[Månen]: Er det ikke jeg som skal stille spørsmålene her, da?
[Jeg]: Av oss to, er det faktisk du som synligst fyller deg selv mest ut akkurat nå. I hvert fall hvis jeg ser på deg og meg. Og tilbake på deg.
[Månen]: Å fylle innsiden med utside, og utsiden med innside. DET er å være fylt ut. Du vet, du må tro at du er noe. At det er meningen at hele deg skal fylle seg ut – du er deg i fingerspissene, ned i tærne, opp til det øverste hårstrået når vinden blåser, og ut i ryggen. Inn i følelsenens dyp, i tanken, i alle nevrologiske impulser. Hva om jeg ikke trodde det om meg selv? At jeg var fullmåne ut i alle mine avrundende former. Jeg ville sakte, men sikkert forsvinne. Og noen ganger gjør jeg det også. Blir kanskje litt som dere.  Halvt om halvt, men jeg kommer alltid tilbake igjen.

Setninger som de jeg skrev ovenfor; om å ikke være god nok, ikke ha noe å bidra med, fører til en gradvis usynlighet. Jeg gjemmer unna noe inni meg som er med på å gjøre meg til den jeg er. Slik fullmånen beskriver. Logikken er der; trekker vi oss unna fordi vi ikke tror vi er noe, skapes det usynlighet. Vi blir utydelige for både oss selv og andre. En klok kvinne har en gang sagt, at det å bli synlig handler om å fylle seg selv litt mer spontant med seg selv. Det høres ut som en setning som forteller litt om oppskriften på å bli mindre halvt om halvt.

Spørsmålene jeg sitter igjen med er flere. Går det an å være god nok underveis her og nå?  Hvordan skal vi komme dit av vi tenker av vi er gode nok?Hvordan tenne liv i dugnadsånden for å få janteloven ut i lyset slik at den sprekker?

_________

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Hun gav ut barneboka «Mine to oldemødre» i 2008, illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Advertisements

4 thoughts on “Mål for dugnaden: å få janteloven ut i lyset

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s