Nummer 21.

Solkremlukten har uteblitt foreløpig. Det lukter bare varme kropper som møter slitte skinnstoler og harde trebenker. Folk har funnet sine plasser. Noen med laptop. De fleste faktisk. En eldre mann veksler mellom å lese Agatha Christie, og å vandre rundt på måfå. Lydbokversjonen av Carl Frode Tillers «Skråninga» står lent mot «Anbefales»-hylla. Jeg leser bakpå, og tenker at jeg ikke orker å høre. Jeg må lese. Jeg vil være sikker på at jeg bare kan stoppe opp når som helst. Hente pennen. Og skrive ned det som av en eller annen grunn stanset meg. Jeg trekker en kølapp fra den grå boksen som står like ved plataken hvor det står… Hm. Jeg husker ikke hva det står. Tenkte bare når jeg sto der, at jeg burde skrive det ned fordi jeg helt sikkert kom til å glemme. Det var noe stort og svevende. Jeg holder den hvite lappen. Bretter den. En gang. To ganger. Tre ganger. Nummer 21. Det er mitt nummer. Det blinker 17 på skjermen. Det tar litt tid fordi bibliotekaren må ned i magasinet flere ganger. Jeg er sliten, og lener meg mot en bokhylle i påvente av hjelp. En mann som sitter og venter på at bibliotekaren skal komme tilbake, lener seg over skjermen hennes, og begynner å søke selv. Jeg må le litt av meg selv. Kjenner jeg blir nervøs når noen gjør noe annet enn å sitte musestille og vente. Krysser forventingsgrenser. Hallo, Maria. Det er en biblioteksPC. Jeg tar en tur inn i rommet ved siden av for å slippe unna min egen tomme argumentasjon.

Det piper. 21. Det kommer en ut fra naborommet, og sier at jeg kan komme inn dit. Jeg setter meg ned, og spør etter tittelen jeg så på lydboken. Skråningen. I oppslagsregisteret står det at boka er på hylla, men jeg finner den ikke. Har lett etter Tiller både med og uten h. «Det kan ta litt tid. Hvis du venter, skal jeg bare gå ned i magasinet. Den står nok der.» Nummer 21. Venter. Musestille. I skranken etterpå spør de etter lånekort og pinkode. Lånenummeret mitt scannes inn. xxxx. Jeg går.

På fortauet er det noe inni meg som settes på pause, mens jeg går tilsynelatende uberørt videre. En mann med nedslått blikk, sitter lent mot murveggen. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler meg plutselig som et blankt lerret uten farge. Jeg skulle ønske jeg kunne stoppe. Si noe. Men vil ikke si hva som helst. «Hei. Hvordan går det,» virker så tomt. Jeg ser jo på deg at det ikke går bra. Jeg stopper ikke. Skylder på at jeg ikke er videre god på å innlede samtaler. Smalltalk. At jeg ikke vil trenge meg på. Jeg forsøkte å møte blikket ditt, men du ser rett ned. Venter du på noe? Noen. Jeg aner ikke hva du heter. Hvor ofte du sitter der. Hva som gir mening i din hverdag.

Nummer 21. Et tall i rekken. Det står plutselig for meg, at mange ikke kjenner navnet ditt. Slik som meg. Det er blikket ditt som stopper meg. Det at du ikke ser opp. Det er nakent og sårt. Jeg vet ikke om det er skam, men kjenner igjen mekanismene i meg selv som ikke vil vise ansikt;  meg selv. Min egen sårbarhet. I hvert fall ikke til fremmede. Det handler også om å hegne om egne grenser. Pauseknappen inni meg gjøres om til play, og verdenen jeg går videre i, kjennes fremmed og tom. Jeg trykker på lagreknappen for blogginnlegget. En runding roterer. Og paradokset står der. Stikk i strid med min egen følelse. Saved. Det var ikke den følelsen som dukket opp i meg da jeg gikk videre. Jeg stoppet ikke, men skriver til deg nå: Jeg vil ikke at du skal liste deg rundt. At usynligheten skal være din. Jeg lurer på hva navnet ditt er. Sola på CC-vest, Dagfrid Fosen sier i juleboken fra 2010 til =Oslo: «Ingen vet at de er gode før noen har fortalt dem det.» Er det dette som drar oss mot det som er levende i oss? Det som vil bevegelse? Saved.

Jeg vil ikke at det bare skal være kampene om økonomisk fordeling i media som viser ansiktet ditt, så jeg siterer Nina Elisabeth Arnesen, selger nr. 079 i =Oslo. Ei som jeg får følelsen av, nesten kjenner seg usynlig.

Jeg gråter ikke lengre over at de flotte tennene jeg hadde nesten er borte, at ansiktet og kroppen har detti tre centimeter nedover, at jeg er blitt krokete både av reel skade og skam. Tyngdekraften og alderen trekker meg ned mot bakken, og jeg føler at jeg snart er like lita som en teskje.

Dette er ingen kampanje mot kølapper på biblioteket, eller ment som noen moralistisk pekefinger mot oss som ikke stopper opp. Mitt poeng er at ingen skal behøve å være et nummer i rekken. En ukjent. Jane Doe. Jeg snakker om oss mennesker generelt. Å ikke ha noen som kommer bort til seg, og sier at du er god. Så vondt! Ole Paus gir meg noe å tenke på i samme intervju som med Nina Elisabeth Arnesen og sola fra CC-vest: «Det er godt å bruke innsiden av hendene og ikke bare knyttnevene.» Jeg klarer i hvert fall ikke å åpne dører med knyttede never. Det meste blir i grunn vanskelig når nevene er knyttet. Hvordan kan vi åpne nevene, og bruke innsiden til å ta i mot hverandre samtidig som vi kjemper for alles rett til å bli sett, hørt og ivaretatt?

_______________

Skulpturen ovenfor er laget av kunstner Elisabeth Helvin. Bildet brukes etter godkjennelse fra henne. Mer av hennes kunst, kan du finne her.

Advertisements

4 thoughts on “Nummer 21.

  1. Som vanleg skriv du båe nydeleg og sårt. Eg tykkjer du får ord på noko vanskeleg og vondt, men på ein god måte. Korleis me kan opne handa? Eg trur me lyt fyrst opne sinnet, og då kjem slike innlegg som dette godt med.

  2. Nydelig, vakkert, sårt, tankevekkjande, ekte, ærleg, overraskande, bestemt, tydeleg…. mange stikkord som kan beskrive det eg akkurat leste. Kjempeviktig og flott blogg du skriv!

  3. Tusen takk skal dere ha, begge to!

    Kristin Oudmayer (@vrangest) publiserte dette sitatet på facebook i dag, og jeg fikk låne det med inn hit, da jeg synes det passet godt til temaet.

    «Avslutningsvis vill jag därför dela med mig av insikter som jag tycker är väsentliga för varje individs möjlighet till ansvarstagande. Vi måste bli mindre rädda för att lägga oss i, för att klandra och kritisera. Vi måste bli mycket bättre på att samarbeta, vi som ofta bara är åskådare. Trots allt är vi flest – vi som i grunden vill det rätta och goda, som känner avsky inför våld, hat och orättvisor. Tänk om vi kunde inse vilken makt vi faktiskt har, att vi – om vi bara vågade – skulle kunna skapa ett tryggare samhälle med plats för både individen och gemenskapen. En enda människa kan faktiskt göra skillnad, en enda männiiska kan inspirera många fler att också våga»

    Sitatet er hentet fra Ann Heberlein sin bok: «Det var inte mitt fel, om konsten att ta ansvar»

    Sitatet er utfordrende, men godt formulert og viktig!
    Hva tenker dere?

  4. Ja, enig med deg!! Av og til har eg tenkt det same, at vi ofte ikkje er klar over kva slags innflytelse kva vi velger å seier eller ikkje seie, gjere eller ikkje gjere, har på andre rundt oss og kva dei i neste omgang velger å seie/gjere. Eitt enkelt menneske sine val kan gjere stor forskjell!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s