Om lykke. Å imøtegå livet med inderlighet.

Jeg kommer ikke så veldig mye lenger enn tittelen på boka, «Det skal merkes at vi lever», før jeg stopper opp. Boka er skrevet av Johannes Møllehave og Benny Andersen, og et av kapitlene i boka – om lykke – heter «Trå varsomt. Man skal ikke sjuske med lykken». De som kjenner meg, vil nok ikke forundres veldig over at det føyes enda et ord til listen over «ord-som-jeg-ikke-helt-klarer-å-finne-meg-tilrette-med». Lykke. Når jeg hører ordet, tenker jeg først på lykketreff; jeg er heldig dersom lykken skulle søke med «fortune-radaren» sin i menneskemengden og falle ned på meg med sine rosa pudderskydotter. Ifølge bokmålsordboka er det ikke så langt unna, skal jeg tro noen av definisjonene i hvert fall. Det skrives om skjebne, tilfeldighet. Som om lykke rammer mennesker som har «vært særlig snille i år», eller bare har hellet med seg. Apropos; hell og lykke er jo et ordpar som har en tendens til å finne hverandre. Men det er ikke bare innpakningen, men også innholdet jeg undrer meg over.

Spørsmål som; hvordan kjennes lykken ut i kroppen (boblende, sitrende, eller kanskje bare god?), er vel kanskje det motsatte spørsmålet av hvordan livssmerten og lidelsen kjennes. Et annet betimelig og litt småengstelig spørsmål (for så vidt til begge størrelsene), er hvor lenge den varer, eller om den vil vare? Er det slik når vi opplever et lykkelig øyeblikk, at vi ser oss over skulderen, og sjekker om den er der? For sikkerhets skyld ser vi kanskje også rundt neste hjørne. I frykt for at lykken skal bli borte, eller tatt fra oss. Jeg er litt sånn har jeg funnet ut, og det er vel kanskje naturlig. Redd for at de gode øyeblikkene, timene, dagene glir ut av hendene mine. Faren er at jeg blir så opptatt av å observere sanden i timeglasset som renner ut, at jeg ikke får til å bare være.

Så for min del, er ikke spørsmålet; «hva er lykke», det mest fremtredende. Jeg vet inni meg hva som ligger i gode øyeblikk. I glede. Til og med fryd. Spørsmålet mitt er mer hvordan jeg kan være tilstede? En bit av svaret – en forholdsvis stor bit – tror jeg ligger i sluttpunktet av følgende sitat fra kapittelet til Møllehave og Andersen:

Haldor Laxness, den store islandske dikteren, sier at islendingene klarte noe som er mye større enn å seile til Amerika før Columbus. Men noe som er mye større enn å seile til Amerika, er å finne veien til sitt eget hjerte.

Det er ingen firefeltsvei med skilting den veien. Til hjertet. Men jeg kan ikke annet enn å se for meg, at er veien først påbegynt, innebærer det at jeg også har funnet ut hvor veien til egen inderlighet går. For meg maler Nynorskordboka (ja, jeg siterer mye ordbøker i dag, men er ekstra fasinert av nynorsk) en liten himling over ordet inderlig når følgende skrives om ordet: det er noe «som kjem djupt innanfrå (hos ein), hjarteleg, ærleg; intens; intim ein i-venskap / eit i-ynske». Her opplever jeg meg mer hjemme. I hvert fall når jeg tenker på det som gjør meg lykkelig. Det gir straks mer mening. Da blir ikke lykke lenger noe som «bare skjer» meg – hvis jeg er heldig, men noe vi alle har tilgang på gjennom vår egen inderlighet. Det er når jeg møter øyeblikk – lange eller korte – i livet, med inderlighet (les: ærlig, intenst og dypt innenfra), at livet møter, rører og ryster. Det skal merkes at vi lever. Skal det ikke?

____________________

Maleriet ovenfor er laget av kunstner Elisabeth Helvin. Bildet brukes etter godkjennelse fra henne. Mer av hennes kunst, kan du finne her.

Advertisements

4 thoughts on “Om lykke. Å imøtegå livet med inderlighet.

  1. Lone sier:

    Flott reflektert og skrevet. Selvfølgelig skal det merkes at vi lever tenker jeg. Hva hadde lykken vært dersom en ikke hadde kjent på det motsatte? Hva hadde glede vært dersom en ikke hadde kjent på sorgen? Motsetningene i følelsestilstandene gjør at livet merkes. Så er det nettopp det vanskelige som du skriver, å være i lykken, være her og nå, kjenne på den og tillate seg det uten å være redd for at den forsvinner. Skal en engste seg over at lykken kanskje ikke «stemmer» er «rett», ja så mister en noe av selve opplevelsen og lykken har jeg erfart. Ta i mot det livet gir og våg å kjenne på også gode øyeblikk, leve i de og omfavne de. For de kan forsvinne like raskt som de kom.

    • Takk for fin kommentar, Lone!
      Du speiler vel nettopp utfordringen og paradoksene i dette. Vi trenger å ta i mot de gode øyeblikkene i livet, samtidig som frykten ligger under. Kanskje er det bekreftelsene og gjentakelsene som hjelper oss til å klare det? Bekreftelsen på at det gode som skjer, skjer meg, og er ment for meg.

  2. I forlengelsen av kommentaren fra Lone: Hva er det som gjør at vi mye lettere lever i nuet med smerte og sorg, enn å glede oss over hverdagslykke her og nå?

    Som regel kommer det en nedoverbakke etter at man har vært på høyden. Det de fleste seg bevisste. Hvorfor tenker man på den når man egentlig har nok med å være på høyden, titte på sola og glede seg over det? Hvorfor er det nedoverbakken som har fokuset?

    Nei, det er ikke lett dette nuet. Det rommer mye, og er lett forbi.

    • Godt spørsmål, hofteskudd! Og et ganske stort, et. Det setter vel egentlig i gang flere spørsmål enn svar akkurat nå.
      Hva er det egentlig som gjør at vi blir stående stille eller «bevegelsesfast»? Er nedoverbakken en bit som alltid blir liggende sammen med de andre bitene i kaleidoskopet, så når vi ser inn, ser vi også det som har vært – og det vi frykter kommer?

      «Å leve i nuet», er ikke lett, men det må ikke bli en slags tvangstrøye heller. Noe vi stadig feiler i forhold til.

      Jeg tenker at jeg er der jeg skal være til en hver tid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s