Om skapende barnlighet & godhetens vitale kraft

Jeg fikk spørsmålet i går. «Hva tenker du på når du hører ordet livsglede?» For å være ærlig, er ikke livsglede det stikkordet som får mest refleksjonsrom i mitt hode. Jeg måtte tenke litt. Livsglede. Først er det tomt. En liten stund. Hvilke tanker går egentlig gjennom hodet når jeg møter et slikt ord? Hvor sitter eventuelt denne gleden hos meg? I hodet? Magen? Hjertet? Er den der – som en liten bit som er så usynlig at den gjemmer seg unna iakttakende blikk? Eller er den mer av den omfavnende arten som leter seg frem for å finne vei på innsiden? Er livsgleden en slags bevegelig størrelse som får mer eller mindre plass etter hvordan livet ser ut? Assosiasjonene mine til begrepet livsglede – det svaret jeg gav i går, var at jeg tenker på gode relasjoner, barnlighet og skaperglede, når jeg får spørsmålet om ”livsglede”. Jeg tenker at de alle er erfaringsbegreper som gjensidig er med på å skape og gjenskape hverandre. Et spørsmål dukket opp når jeg hadde svart: Hvordan kan tre stikkord som blir synlig – sånn litt ut av det blå, kjennes så betydningsfulle i meg?

Vitalitet og rom er to av fellesnevnerne som dukker opp i forbindelse med assosiasjonene. Dersom jeg lukker øynene og ser for meg disse to. Vitalitet. Rom. Får jeg ikke frem noe nedstøvet og lukket som minner om slitne stemmer bak morkne treplanker eller innestengthet. Livsgleden kommer frem i gode møter. Jeg merker at gnisten fremkalles i øynene mine. Det er kanskje bare slik at noen møter og mennesker har i seg evnen til å hente frem engasjementet selv fra «de dypeste skoger i oss» – der vi kan ha gjemt unna det som skaper liv og bevegelse. Kanskje passet det seg ikke helt å vise engasjementet og gnisten i oss (tenkte vi), eller vi visste ikke at vi hadde den, men så treffer vi noen som ønsker å høre eller som ser livet som speiler seg i øyeblikksmøtene.

Er ikke plasser som gir barnligheten og skapergleden i oss leverom, steder vi vender tilbake til? I hvert fall er det slik for meg. Om det er en by som skaper ro i kaos (jeg vet det høres selvmotsigende ut, men noen byer skaper en følelse av ro i meg), en kafè med nok bakgrunnsstøy til at skrivekreativiteten får rom (også litt merkelig kanskje), boka som fremkaller latter og smil selv etter å ha lest den fem ganger, eller det er de rommene der vi møter mennesker som får oss til å føle oss som oss. Verken mer eller mindre. En ting er sikkert. Vi kommer tilbake. Kan det ha noe å gjøre med vitaliteten som ligger i livsgleden?

For meg fremstår begrepene barnlighet og skaperglede som erfaringsbegreper som gjensidig er med på å skape og gjenskape hverandre. Godhet ser med øyne som gjør at barnlighet får rom, og dette igjen åpner opp og gir plass for skaperglede. Og barnligheten; er ikke den nettopp kjernen i selve skapergleden?

_________________________
Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Hun gav ut barneboka «Mine to oldemødre» i 2008, illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Advertisements

2 thoughts on “Om skapende barnlighet & godhetens vitale kraft

  1. For en nydelig illustrasjon! Jeg tror definitivt at barnlighet og kreativitet er viktige deler av livsgleden – i hvert fall av MIN livsglede! Fint skrevet, ha en god uke!

    • Hei Synne!
      Ja, ikke sant. Illustrasjonen er nydelig.
      Hver enkelts livsglede ser vel litt forskjellig ut, men det er jo bare spennende å høre om!
      God uke til deg også:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s