Uten ord, men med kontaktflate?

Jeg er håpløst glad i melankolske bilder. Ord som treffer – som kanskje ikke gir helt mening, men som allikevel forblir treffende. Paradoksenes mysterium kanskje. En ny fortelling blir til. Melankolsk på sitt vis. Og allikevel blir den kanskje noe annet?

Foto er tatt av klaireebearr, kilde her.

Vi står ute på trappa. Jeg med armene på det sorte plastrekkverket. Blikket er rettet mot blokkene som har blitt bygd tett i tett ved siden av. De er som høye ensomheter (en enhet ensomhet utgjør ca en etasje i disse blokkene. Merkelig ord? Ja!). Halvt lenende mot hverandre på grunn av snømassene blinker de mot oss – disse høye snølyktene med lys i. Det er vinter og gåsehudkaldt. Jeg står uten sko. Har bare ullsokker på beina. Foten lager en mørkegrå form på det iskalde og grå steintrinnet. Vi puster inn blålig luft. Vil nesten ikke slippe den ut igjen. Den er jo så god og varm på innsida. Allikevel kommer den ut som frostrøyk. Som om den vil protestere ved å bli synlig. Du står like i nærheten av meg. Fullt påkledd i boblekåpe, lue og skjerf. Skulder ved skulder står vi der. Det er rart. Du ser på meg. Sier:

VI SNAKKES! KANSKJE IMORRA ELLER TORSDAG.

Jeg blir stille.
Tør nesten ikke puste. Vil det si at vi får litt tid? Du har treffsikkerheten innebygd gjennom visdom i magen. Slik at den lyser ut gjennom øynene dine. Og jeg må smile med mine øyne. Fordi du ganske sikkert ser reaksjonen i ansiktet mitt. Håpet som et raskt øyeblikk kanskje ble tent i blikket mitt før det igjen ble overskygget. Helt uten at jeg selv har registrert det. Jeg bare tenker på hvordan det kan ha sett ut. Det tar tid å først skulle være i kroppen som subjekt, og så bevege seg på utsiden. Bli den mer objektive og reflekterte typen. Og litt granskende betrakte mitt eget ansiktsuttrykk for å finne et gjennomtenkt svar uten å virke berørt. Jeg rekker det ikke. Å si noe. Sekundene har gått. Så alt for fort har de listet seg mellom. Blitt til slike minutter som setter opp høye, grå og blytunge murstolper. Snart blir de til en vegg. Den tyngste skyts trenger ikke gjennom. Og bare jeg. Og du. Håper jeg. Vet at det egentlig kun er en ting som hjelper. En fjær. Den letteste av alle å bære.

SKAL JEG GÅ?

Spør du.
Men det er for seint å få et ærlig svar ut av meg. Jeg skulle gjerne svart deg nei, men aner ikke lengre hvordan jeg får et slikt ord ut på tunga. Munnen vil ikke åpne seg. Følsomheten har satt seg fast et sted mellom brystet og halsen. Jeg svelger overgittheten ned. En gang. To ganger. Tre ganger. Forlatt til gåsehudkulde og frostrøyk. Etterlatt til det å kjenne at varmen som var på innsida er helt borte selv før du går. Ute av stand til å forme bokstaver, ord er jeg kun i steinansiktets vold. Blikket har satt seg fast i en enhet av ensomhet mellom tredje og fjerde etasje på naboblokken. Selv ikke de aller korteste ordene fungerer. Når jeg tenker etter, er kanskje de korteste ordene de aller vanskeligste. De er så tydelige. Endelige. Der kan det være sagt, og jeg kan ikke trekke de tilbake noen gang. Endre de. Og da er det tross alt bedre å ikke si noe. Eller?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s