Et barns tanker en vanlig onsdag ettermiddag?

En liten fortelling.
På en kort novemberdag.
Med sol.
Få timer.
Glatte fortau og nedoverbakker. Bilde funnet på Flickr, her.

Vi er syv år. Begge to. Thea og Sofie. Vi sitter med knærne opp under haka, og håper at vinteren kommer. Jeg tror du. Thea. Håper mer enn det jeg. Sofie. Gjør. Vinter betyr noen pluss. Kakao, varm vinterdress, bålgrilling. Men også kalde og våte votter, en godt gjemt frykt for å mislykkes, og en knallrød nese. Den ekle følelsen av skidag. Jeg som bare har ski som glir bakover, blir andpusten alt for fort, og får snø nedi skoa fordi strikken som skulle sørge for at det ble tett mellom skoa og dressen, har røket. Jeg i olabukse fra Lindex, og du i Levi’s. Du har liksom den riktige sømmen på yttersiden av beina. Jeg har aldri brydd meg så mye om merker. Kanskje litt sånn innerst inne, men du vet. «I den store sammenhengen betyr det ikke så mye», sier de voksne når de sitter rundt bordene med kaffe i blomstrete porselenskopper. Uten å egentlig si noenting. Hva den store sammenhengen egentlig er, har jeg ikke fått helt tak i enda. Jeg ser bort på deg.

«THEA, HVA ER DEN STORE SAMMENHENGEN?» DU SER PÅ MEG. SMILER. SIER AT JEG TENKER ALT FOR MYE, OG AT DU MÅ GÅ HJEM.

Når det bare er oss to, spiller det ingen rolle om Levi’s eller Lindex er merket. Buksene våre er like flekkete av grønske og møkkete vann fra sølepyttene nede i gata som er farget av brun jord fra blomsterbedet til fru Andersen. Dagene går sakte forbi. De voksne sier at tida går så fort. At vi skal nyte det. Fordi alderen vår er så bekymringsløs. «Alt blir så mye vanskeligere når dere blir større», sier de. Det føles ikke sånn. Eller. Tida går sakte. Veldig sakte. Men bekymringsløs? Eh. Nei, det stemmer ikke. Å være syv år innebærer store synlige problemer (og noen usynlige, men de blir ikke synlige før senere). Som syvåring kan en bekymring være om det går an å lure seg unna svømmetimen neste dag (fordi jeg ikke kan svømme, er livredd for vann, og det ikke finnes noen som forstår hvorfor), om det går an å klippe av dusken på lua uten at det blir et stort hull der slik at du ikke blir ertet på skolen neste dag fordi du har en stor rosa dusk på toppen av hodet. Og kanskje det viktigste – om dagboka har fått ligge i fred under madrassen.

Vi er ikke nære venner vi to. Det vil vi nok aldri bli heller. Jeg vet ikke hvorfor. Det er bare en følelse. Kanskje jeg forstår det bedre når jeg blir større. Voksen.

VI SMAKER PÅ ORDET ANNENHVER GANG. «VOKSEN». DU TYGGER PÅ DET. «VOKSEN…», FORSØKER JEG. NEI. DET SMAKER RART.

Vil verden bli så veldig annerledes da? Noen ting, kanskje. Vi vil ikke være de minste lengre. Vi vil ikke gå i andre klasse. Slipper å late som om vi er usynlige. Nesten, da. Gå ut og lek! Du kan få sitte ved barnebordet. Ikke bråk så fælt. Og ikke slurp når du spiser suppe! Det kan da ikke være så morsomt å være voksen å si slike ting heller. Så vi bestemmer oss. For at vi ikke skal bli voksne.

Advertisements

2 thoughts on “Et barns tanker en vanlig onsdag ettermiddag?

  1. Åshild Påzil sier:

    Sukk…
    Noe så nydelig. Takk for at jeg får bli med inn i disse flotte 7-åringenes verden.

    Og takk for DEG :-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s