Novemberlengt.

Foto er tatt av Rolands Lakis. Kilde finner du her.

Hendene holdes varsomt rundt okergul keramikk. Ute er det mørkt. Novembermørkt. Slik som bare denne årstiden kan prestere.  Det er som om sansene får meg til å glemme at jeg er på vei. Virkelig ikke står stille. Frysebildet som ligger like bak øyelokkene mine er en følelse. Hvitrimet og kjølig har den lagt seg stille på plass, og sagt seg uvillig til bevegelse. Varmens eksistens dysses ned i mangel på lys, og lengselen etter rom sitter fast i nyven mellom øyebrynene. Blir fastholdt i en gjenglemt og taus tone fra en melodi om bevegelse. Hvordan var den igjen?

Stille. Langsomt. Finnes pusterommet. Melodien omformes. Det går opp for meg. At fortellinger aldri stopper opp. Det finnes ikke et rødt lys. En klirrende latter. Et åpent krater. Et underfundig blikk. En smertefull beskjed. Et flaut spørsmål som forfølges av rødme. En klam uro. Som kan gjøre fortellingen taus for alltid. Vissheten får pusten til å krype frem fra det støvete hjørnet i mine innerste kroker. Håpet om at ordene, tegnene, bevegelsene. Kommer tilbake. En gang. Kan gi ny retning fordi melodier kan omformes. Det gjør at jeg stiger ned fra min tynne og nesten ikke-eksisterende balanseringsline mellom to lyktestolper. Lyset kan komme til meg i stedet for. Fortelles til meg med nye fortellinger. Jeg planter begge beina godt i bakken. Og lengter i november.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s