Kaos

Det finnes historier som nesten ikke har begynnelse. Midtdel. Eller ende. Uten særlig mye innhold. Som synes å oppstå nesten ut av ingenting. Og går tilbake der de kom fra. Midt ut i det store intet. Dette er en slik fortelling.

Foto er tatt av Shantel Ruiz. Kilde kan du finne her.

Bella elsker tykke skjerf og lange ulljakker med høy krage. Kanskje er tanken at alt som kan varme utenfra, også kan sende varme innover. De brune øynene får som regel merkelappen «sorgfulle» av tante Emma fra Drammen. I et lite påfunn av sarkasme skrev hun ordet «sorgfull» på en post-it lapp mens hun sto på kjøkkenet sist familieselskap. Plasserte lappen over høyre øye, og gikk inn i stua for å hilse på de andre. Det er tross alt bedre å sette en lapp på seg selv, enn å la andre gjøre det. Ho er ingen fan av merkelapper og strukturerte rom. Derimot elsker hun å kjenne følelsen når de lange beina langer ut iført de ti år gamle dr Martens skoa. Helst i øs pøs regn. Det er frihet i å kunne bevege seg så raskt ho vil. Fort. Kjenne at ingenting hindrer eller står i veien for et tempo som er selvbestemt.

Bella. Denne unge kvinnen. Sitter stille i noen rom. Slike som ved første øyekast virker ryddige, men som det etter en stund viser seg egentlig er strukturerte. I virkeligheten er det rom der alt er satt i system. Av og til kan ho smile for seg selv når hun tenker at til og med gardinene ser ut til å føye seg etter en uskreven regel om orden og fravær av kaos. Kan det være mulig – fravær av kaos? I noen rom skulle man tro at innestemme var skiftet ut med ingenstemme. Det sies ikke, men det setter seg fast en følelse like under hårfestet bak i nakken. Et strengt fravær av uttalte regler som bare griper tak i nakken og sier: «sitt stille». I slike rom sitter Bella med det ene beinet over det andre. Hendene foldet i fanget. Skuldrene godt trukket ned til sin plassering. Mens blikket. Blikket er festet utenfor vinduet. På den blå himmelen som sender svake signaler om at frihet finnes. Der ute. På utsiden av rommet med stengte dører som på et eller annet vis gir inntrykk av å være åpne.

I andre rom er det ikke behov for å søke utover. Beina smyger seg opp slik at knærne kommer i brysthøyde. Med armene i kryss, oppå, blir linjene like nok til at hodet kan hvile. Tausheten med en orange pute under og en turkis pute i ryggen er helt annerledes. Det har nok noe å gjøre med at veien til varme ligger nærmere. Innenfor rekkevidde. Det er et rom kun med et svakt hint av orden, og samtidig stor takhøyde for kaoskrefter. Med hodet lent mot veggen kan armene. Beina. Endre stilling. Ho snur seg litt rundt slik at venstre side av kroppen lener seg mot betongen. Kjenner hvordan hjertet dunker svakt og forsøker å finne rytmen med følelsene på innsiden. Lukker øynene. Lysegule rundinger flyr sakte forbi. Frihet er å våge å håpe at ho likner litt på deg. For hvis ho gjør det, er hennes sorgfulle øyne i slekt med dine –  og melankolikeren i magen. Om den er arv eller miljø? Det spiller ingen rolle. Om den er kommet for å bli? Kanskje i ulik grad til ulik tid. Det spiller heller ingen rolle. Så lenge ho kjenner på innsiden at tryggheten også kan bli hennes. At fortellinger ikke trenger å være ferdigfortalt selv om trette sannheter og slitent nærvær synes å ha limt seg fast på innsiden. Det finnes en annen fortelling. Og med det. Strekker ho på de lange beina. Bella.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s