Moll og melankoli

Foto er tatt av Vincent. Kilde finner du her.

Å gå livet i møte med moll i bagasjen er som å bli tvunget til å gå rett fram på et nedslitt gulv med ti centimeters høydeforskjell fra den ene enden av rommet til den andre. (Ja. Det høres ut som en meningsløs sammenlikning, gjør det ikke?) Det kjennes meningsløst å gå i moll. Og enda mer meningsløst å bli tvunget til å bli værende i dette rommet hvor du ikke ønsker å være. Du sitter i bilen. Ferja tar bare ti minutter over til fastlandet. Den går motsatt vei i dag. Vannet har ingen hvilepuls, men er heller ikke herjet. Ro meg over.

Du drar bort. Vekk fra jaget i bylysenes slitne øyne. Det er ikke rart de myser trette så raskt som mørket går og kommer nå om dagen. Byens høye voktere er på døgnvakt om vinteren. For din del har det gått enda en uke. Du har gått deg vill i lengselen etter sollyset. Igjen. Det er ingen anklage i det. Kan ikke være det. Bare et sukk. Å gå seg vill er en ærlig sak når kartet verken ble tegnet eller pakket ned i en rød og hvitrutete piknikkurv (ja, det går an å bli sarkastisk på deltid over glansbilder, men det varer ikke så lenge). Å kun se sine egne spor i lang tid blir en konstant opplevelse av å gå i ring. Uten tegn. Ro meg over. Til din side. Så jeg kan se deg også.

Glasset med kaldt springvann som Sofia hentet inn til deg fra det gule tekjøkkenet tidligere i dag, ble stående igjen på pulten din. Med etterlengtede tårer i øynene reiste du deg møysommelig opp. Knyttet det lange ullskjerfet tett mot halsen og lukket igjen glidelåsen på den grå parkasen som du har arvet etter en fjern og gammel onkel som du ikke har sett på flere år. Ingen kunne se deg i dag der du gikk ut bakdøren på kontoret. Du var deilig usynlig. Det er egentlig ingenting godt i å være usynlig. Annet enn i hvilen fra nysgjerrige øyne som ikke tåler det slitne ansiktet ditt. Du har det til felles med bylysene.  Har trette øyne og er konstant på vakt. De gangene du forsvinner fra fastlandet, blir du spurt om du ikke skal flytte ut til øya, og du svarer alltid det samme. «Jeg trenger byen og uroen». Det er et nyfunnet slektskap mellom dere som viser seg å bli utvidet og fortettet for hver uke som går. Hvem skulle trodd det? At du skulle bli byjente. Du som vokste opp med trær på alle kanter. Kanskje er det noe trøstende i det å se lys på lys ti meter unna. Skikkelser som beveger seg bak florlette gardiner. Se røyen fra pipene. At det er noen hjemme. Byen ymter frempå om helt andre fortellinger enn tidligere steg som bare er trette og gjengrodde. Derfor kan du ikke forlate den. Fordi den blander moll med dur på en måte som var ukjent før. Selv om du ikke helt kan forstå at det skal være mulig at den kombinasjonen når deg, tenker du fremdeles. Ro meg over.

Det er uunngåelig å skrive om moll uten å bli melankolsk. Og det er umulig å ikke blande inn noen få eller flere ting fra min egen hverdag noen dager. Jeg hørte på Anne Grete Preus (CD – ”Nesten alene”) i går kveld. Sangen ”Ro meg over” ble utgangspunktet for denne teksten. En anbefalelsesverdig sang å lytte til. Kanskje ettertanken smyger seg tett innpå deg. Det kan jeg ikke garantere deg at den ikke gjør. Men å rammes av nydelig gitarspill, litt fiolin, tekster som treffer – gjør i hvert fall meg godt. Det er noe med musikk, bilder og fortellinger. De trenger ikke struktur og logikk for å tolkes. De bare treffer.

Advertisements

3 thoughts on “Moll og melankoli

  1. Nokre gonger må ein sitje litt i moll, for å så kunne kome over i dur.

    Over til noko heilt konkret: Eg likar dårleg når organistar speler dur-akkord i slutten av mollsalmar (til dømes «i mitt hjerte alltid vanker» – som er ein av dei vakraste julesongane). Det er pysete! «Me vil ikkje vere i moll, gravferda var på fredag. Det er søndag i dag».

    • I forhold til det du skriver om mollsalmer.
      Enig!

      For meg kan det raskt bli litt sånn i livet også.
      At noen kan prøve å avslutte en setning i dur selv om den egentlig går i moll. Jeg tenker det er viktig – i overført betydning til livet – å spille moll, når det står moll. Så noe godt kan frigjøres – kanskje en tone i dur kan løftes eller vokse fram. Jeg kom til å tenke på diktet til Olav H. Hauge:

      Det er den draumen me ber på
      at noko vidunderleg skal skje
      at det må skje
      at tidi skal opna seg
      at hjarto skal opna seg
      at dører skal opna seg
      at berget skal opna seg
      at kjeldor skal springa
      at draumen skal opna seg
      at me ein morgonstund skal glida inn
      på ein våg me ikkje har visst um

      Jeg likte setningen din…»sitje litt i moll».
      Jeg er veldig glad i «Mitt hjerte alltid vanker»!
      Håper å se dere igjen snart,jeg:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s