Å søke etter fortellingene

Foto er tatt av Marina Montoya. Kilde her.

Høstdager kan være dager for fortellinger.Foto og fortelling henger ikke sammen. Det gjør ikke alltid det i virkeligheten heller.

Hun var ikke mer enn et ungt pikebarn. Slik utrykte man det den gang. For noen år tilbake. At det var snakk om ei jente. Kanskje på rundt elleve år eller så. Et barn altså. Fortellingen går slik: Hun hadde kort pannelugg. Musebrunt hår. Lengden rakk henne til skuldrene. Slik det var sømmelig. Øynene var grønne. Blikket noe helt annet. Mer sort. Dypt. (Du vet. Kanskje jeg også. At øyne og blikk kan kommunisere vidt forskjellige ting. Det kommer an på personen som ser). Det var sorgfullt. Blikket. Som om hun hadde funnet og mistet noe på samme tid. Og kanskje var det slik. Er det slik. At blikk blir breddfulle av sorg. Når det å finne også innebærer å miste.

Utad var hun ikke mer enn et ungt pikebarn. (Hvordan går det an å si noe slikt? Ikke mer enn…) Stille. Føyelig. Middels flink på skolen. Ja. Hun gikk faktisk på skolen. Folkeskolen. I syv år. Før hun begynte i lære som sypike. Hun sydde kjoler. I lyse, lette stoffer. Kjolene gikk til rett under kneet, og ermene sluttet allltid syv centimeter nedenfor albuen. Men det er en annen fortelling. Tre eller fire år senere. Ikke der hun var når denne delen av fortellingen ble skrevet.

Hun fikk alltid et nikk av læreren når hun neide ved begynnelsen av timen. Slik de tre andre pikene også fikk. Det var ingenting å utsette på skjønnskriften. Løkkene i b, d, e, f, j og flere andre var vel proporsjonert og bokstavene lente seg som regel svakt mot høyre. Klærne hennes var hele og pene. Matpakken. To halve brødskiver med et tynt lag smør og hjemmelaget plommesyltetøy ble alltid medbrakt i en matboks av blikk. (Hun vasket alltid matboksen når hun kom hjem. Plasserte den så i vinduskarmen på pikerommet med fremsiden innover slik at hun kunne se). Utenpå boksen var det klistret fast et lite bilde av det som tilsynelatende var et barn med hvite vinger, og et blikk som liknet pikens. (Er glansbilder også bilder vi leser erfaring inn i?) En engel. For henne. Engelen.

Engelen var ofte på besøk i rommet. Satt og småpratet. Lærte henne hvordan hun skulle dingle med bena. Drømte med. Hvor hun kom fra? Piken. Huset helt innerst. Nederst i dalen. Det med sort, falmet tak og store, hvite vinduer. Jeg lurte av og til på hva det var som glimtet så gyllent i nakken hennes. Senere fortalte hun om medaljongen. Hvordan hun fikk den vet jeg ikke. Den hadde et langt kjede i gull. En enkel lås. Var oval og kunne åpnes. Kanskje var det engelen som festet den forsiktig rundt halsen hennes. Strøk henne over håret. For så å bli borte for en stund. Det var en medaljong uten bilder. Til senere.

Det er ikke alltid det holder å se på fotografiet. Søk også etter fortellingene.

Advertisements

4 thoughts on “Å søke etter fortellingene

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s