Kyrie

Å lete etter og med ord er av og til som en høytidsstund. Andre ganger meningsløst og meningsfullt på en gang.

Foto er tatt av Andrew Sutherland. Kilde her.

Den tynne huden blir langsomt tynnere. Den rødlige fargen som oppstår når hud møter lys. Synes godt. Kanskje er oppdagelsen et slags forsøk på sakte forsoning? At hud blir tynnere. Livet synes skjørere. Billedlig talt. Og bokstavelig talt. Jeg strekker meg mot noe jeg ikke ser. Hendene. Bare aner.

En stemme sier. Oppkavet. «Min sjel. Min sjel. Sukk ikke så høyt. Noen kan høre deg! Vær stille.» Men jeg sier: «Sjel. Hvorfor ble du skapt. Om ikke for å strekke deg utover? Mot noe. Noen. Om ikke. For å bli beveget. Sukk du. Som et ødelagt og nedstøvet instrument som lengtende venter. Etter lyttende berøringer. Etter at døde vegger uten dører skal vike til side for åpne rom.»

Splintrede overflater synes tydeligere i mørke. Slik at ressonansen får muligheten til nye dyp. De lydløse stemmene. Er ikke lengre forstummet og forvrengt. Kommer frem. Ansikt til ansikt. For der står du. Et Kyrie. Av natten. Som en søster av dagen. I skjæringspunktet. Der mørke og lys omfavner hverandre i begynnelsen og enden. Et punkt i forvirringen? Som svever mellom meg og mitt svunne. Vårt. Og vårt svunne.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s