Reisen uten havn

Om usynlighet og brød.

Foto er tatt av Hepp. Kilde her.

Din usynlighet. Med et til tider fast tilholdssted bak falne persienner og halvlukket dør. Ligger du. I dag holdt ikke de friske og røde kinnene mer enn et kvarter. Da var det tid for å sette seg på t-banen igjen. Lene hodet bakover mot glassveggen på høyre side. Håpe at trafikkstans ikke var noe som ville finne på å inntre akkurat de tjuefire minuttene du skulle bruke på hjemturen. Uro. Du blar opp i en bok og finner ordene som kanskje kunne vært dine. En annen dag. Det er bare det. At du. Noen dager. Er usynlig. Også for deg selv.

«Blå himmel, speilvåt jord. De siste dråpene har falt fra himmelen og ned på jorden, og livets store klarhet vender tilbake til det høye mens vi her nede fryder oss over det kjølige, friske draget i luften. Blå himmel også i sjelen, et svalt drag gjennom hjertet.»

«Uroens bok» Fernando Pessoa s. 24

Mitt liv. Å hvor jeg skulle likt å være der. Du vet. På det stedet der det er blå himmel i sjelen. Og jeg kjenner den tidlige høstluften dra varsomt over ansiktet mitt. Men det er overskyet og kuling. I min sjel. Jeg står vakt for å forhindre at håpet drepes. Har reist meg opp og funnet reisefelle. Drar sammen med håpløshetens motstykke. Det som kanskje i bunn og grunn er håpet og bevegelsen selv. En skikkelse med stor forbokstav som innimellom er skygge og av og til er en strålende engel. Men i dag. Har skyggen en egen skygge. Og jeg fyller nesten ikke meg selv. De dagene er håpet på avlastning. Hos noen der håpet er nærmere.

Under meg strekker skyggenes brutte flater seg ut over byen som sover i det kalde måneskinnet. (En bevissthetens fortvilelse, en angst for å leve innestengt i meg selv skyller over meg og former mitt vesen til ømhet, angst, smerte og forlatthet.)

Ibid. s 69

Din eksistens. Brød. Du ligger der. Med ullpledd og dyne. Godt påkledd med langarmet bomull og tykk bukse. Fryser. Kjenner deg blålilla, men vet at det er mer innbildning. Av og til en ønsketenkning også. For hadde du vært blålilla hadde du vært lett synlig. Kanskje fortsatt ikke for andre enn deg selv. Men allikevel. Tanken på synlighet er både skremmende og samtidig et håp som lindrer. I dag reiser du deg med møye. Ut på kjøkkenet. Tar frem et brød. Bryter av en bit. Setter deg i en stol. Bakoverlent. Og undrer deg. Over hvor mye et stykke brød kan gjøre med eksistensen. Plutselig eksisterer du. Brødets engel står der og skyggen er mer usynlig enn deg selv. Og kanksje er det der du blir stående?

«De forskjellige positurene til en sommerfugl som flagrer gjennom luften ter seg for mine forundrede øyne som atskilte gjenstander som er gjort synlige i rommet. Mine minner er så levende at (…)»

Ibid. s 284

«En skumringstime med et streif av høst la jeg ut på denne reisen uten avreise (…). Jeg dro ikke ut fra en kjent havn. Selv ikke i dag vet jeg hvilken havn det var, for jeg har ennå ikke vært der.»

Ibid s. 352

Min reise. Å foreta en avreise uten havn. Når reisen i seg selv er målet. Er til tider en kamp. Brødet. Engelen. Sommerfuglen. Håpet. Avlastningen. Jeg tror jeg er med på å lage spor fremover slik at jeg skal finne frem til havnen. Og reisen.

Advertisements

2 thoughts on “Reisen uten havn

  1. Så utrolig vakkert skrevet.
    Usynlig er noe som jeg har drømt om, prøvd å oppnå, men samtidig hatet fordi jeg har følt meg så usynlig. Noen ganger har jeg innsett at usynlihgeten er noe som har vært inne i mitt hode. Jeg har trodd at ingen så meg, selv om jeg fikk bevis for det motsatte.

    Disse ordene trengte jeg, takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s