August og den glemte tallkombinasjonen

Noen dager er det litt som om jeg går med håpet i en lukket eske under armen. Det er kilt fast, og jeg får det ikke fram. Det er vel egentlig mer som ligger i den esken, men jeg har glemt tallkombinasjonen som tilfeldigvis er blitt nødvendig etter at det plutselig er bitt hektet på en hengelås. (Hvordan?) 3 – 4 – 7? Forsøker igjen. 4 – 5 – 2? Nei. Det fungerer ikke. Jeg har lett for å bli distrahert med diverse assosiasjoner, og kommer til å tenke på om ikke tallene har noe med eventyr å gjøre? Eller? Ja, hvorfor ikke. Et eventyr er fint. Noen dager er det greit å tidvis la seg distrahere fra virkeligheten. Fordi jeg vet at begge mine ben er mer enn godt nok plantet dypt ned i jorda til vanlig.

Og jeg kan se for meg ei annen jente. Som likner litt på meg. Bare litt høyere, og med gnistrende blå øyne. Iført knallrød regnjakke hvor det meste som ho ikke ønsker å ta inn over seg blir prellet av. Jakken er en vidunderjakke som finner frem utallige forslag til tallkombinasjoner for at esken skal åpne seg slik at håpet og motet skal få frihet til å puste. ( Åja, motet lå oppi der også, ja). Selvsagt, en regnjakke gjør også sin plikt. Den ene kraftige regnskyllen etter den andre preller av, men jakken gjør aller mest det den er best på og har mest lyst til. Og det er å absorbere og holde på varmen fra gode ord og møtepunktene fra dagen, og hente ut kulden som kommer innenfra og gjør at ho fryser.

Jeg skulle gjerne vært en slik Mary Poppins med knallrød regnjakke. Ei som kunne sette seg ned ved pianoet. Eller dra opp skriveblokka. Kanskje dra ut på kvelden og ringe på hos deg. Ei som kan hente frem inspirasjonen og engasjementet så øynene gnistrer. Min paraply skulle være grønn med hvite prikker. Og lenger enn det kommer jeg ikke. For som Alice i Eventyrland faller jeg nedover. Og våkner opp av eventyret. Ganske raskt kommer følgende påminnelse opp fra bevisstheten: Eventyr – det var noe som skulle være til glede i barneselskap i alderen fem til åtte år. Jeg lever ganske langt unna et eventyr, og er ikke i riktig aldersgruppe lenger heller. Paraplyen min er ødelagt i spilene, og gir lite ly. Jeg klarer ikke finne inspirasjonen, og sitter mest på kne og klimprer på pianoet og håper at en melodi skal vokse frem. At håpet skal finne meg.

Så mye for en liten dagdrøm i en augustmåned som tydeligvis også har glemt tallkombinasjonen til sin egen eske der sommeren er lagt opp i. Men drømmene kan ingen ta fra meg, selv om de av og til leker gjemsel i min egen regnfylte hverdag.

Foto er tatt av ClickFlashPhotos/Nicki Varkevisser. Se kilde her.

Advertisements

6 thoughts on “August og den glemte tallkombinasjonen

  1. Det er noe med det å bli voksen som tar fra en håpet – eller evnen til å håpe og se muligheter like raskt som da man var barn, virker det som …. jeg tror absolutt vi voksne trenger litt eventyr! Både til hverdags og til fest ;) Så håper jeg du kan finne en slik regnjakke, som henter frem din styrke og alt det gode i deg :) skjønt det ikke alltid er så enkelt .. varm klem på deg!

    • Ja, jeg tror vi trenger å ta tilbake noen barnlige evner som har blitt borte på veien!Spontanitet. Motet. Evnen til å gi og å motta. En slik regnjakke hadde vært fint, ikke sant:)? Varm klem tilbake til deg med ønske om gode dager i uka som ligger foran deg

  2. Åshild Påzil sier:

    Maria!

    Det er så rørende å lese deg!
    Måtte du aldri slutte å dele dine fantastiske betraktninger med oss. Det er så inspirerende å lese! Ditt utrolig gode språk og dine vakre fortellinger er balsam for sjelen :-)

    Takk for at du er min trøstekvinne.

    God klem fra Åshild

    • Gode, gode Åshild,

      tusen takk for ordene dine! Det er fint å ha deg å gå ved siden av. Så kan vi heie på hverandre på disse dagene slik at vi klarer å ta vare på det som lindrer og gjør oss varme i sjela:) Det kan trengs i en kjølig høst…

      God klem tilbake

  3. Hmm… denne traff meg, akkurat nå i august! Overgangen, der jeg gjerne skulle ha fått åpnet den eska, men soser rundt med et tomt, tomt hode. Må finne meningen, engasjementet, gleden.

    • Ja, den esken hadde det absolutt vært fint å funnet tallkombinasjonen til. Og av og til finnes det faktisk noen som kan gi et lite hint. Så strever jeg litt, og plutselig var den åpen. Men dagene går opp og ned, og esken trenger å bli tatt vare på, ikke bare legges bort selv om den er vanskelig å få opp. Jeg blir glad når håpet. Motet. Dukker opp. Innimellom. Jeg håper du finner meningen, engasjementet og gleden!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s