Uro.

En beskrivelse av uro. Og hvordan det er å vente på noe som tar lang tid.

Hjertet banker. Ikke sånn vanlig. Dunk. Dunk. Mer hektisk. Urolig. Det er som om innsida mi tror at himmelen er i ferd med å smuldre opp og falle ned. Kanskje bare over meg. Hjertet vil ha meg til å flykte. Tror jeg. Det hermer etter mine løpende fottrinn som aldri egentlig løper, men mer har vendt seg til rask gange. Var vant til. Før. Dunk. Dunk. Dunk. Dunk. Blikket søker mot Exit-skiltet i enden av gangen. Det blinker. Grønne, raske blink. Nei. Jeg blir sittende. Skal bli værende. Verken himmelen eller noe annet kommer til å falle ned. Allikevel skulle jeg gjerne funnet et beroligende ord. Hva var det du sa til meg før i dag? Hvilke ord var det du brukte?

Stolen knirker når jeg legger det høyre beinet over det venstre. Jeg sitter alltid sånn med beina. Dersom det er plass. Og det er det. Nesten alltid. Når høyden i passet viser 160 centimeter er det slik det er. Blyanten dunker også. Mot den grønne notatboken jeg kjøpte på Ark i går. Jeg ser raskt opp. Møter fortsatt en rad av røde dører. Lukkede. Røde dører. I en tilsynelatende uendelig lang gang. Men den er ikke uendelig. Ordet. Du sa et ord. Hva var det? Lengsel? Sårbarhet? Språkets åpenhet? Kroppens varme? Assosiasjonene dukker opp rolig, og på samme tid raskt. På innsida.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg sitter her. Jeg ser ned på skoa mine. Det er enkle sorte tøysko med knyting. Det er jo høst i dag, så strømpebuksa er tatt på. Jeg trekker pusten inn. Slipper den sakte ut. Det gikk raskt. Innpusten når ikke særlig langt. Er for så vidt sjelden helt nede i magen. Jo. Jeg venter. På at timen skal gå. Det er grunnen til at jeg sitter her. Venter. Slik at jeg kan gå videre. Jeg hadde håpet på å finne litt ro. Har tenkt ganske ofte at jeg tror at jeg i så måte må bli sittende til himmelen faller ned. Jeg går gjennom rekken av ord en gang til. Stopper opp. Jeg fant det. Et av ordene du sa, men som var det som traff meg i dag. Lengsel.

Jeg er ikke rolig, men hjertet banker i stedet for å dunke. Det hjelper.

Foto er tatt av Duchamp. Kilde her.

Advertisements

3 thoughts on “Uro.

  1. Så fint! Du skriver levende, og jeg har også et hjerte som dunker i litt vel høy hastighet for tiden, så dette kjente jeg meg igjen i! Kjenner også til det med det ordet, som gir den fornemmelsen, som er god … mens tankene flagrer i mellom, prøver man å fange inn den fornemmelsen og bli litt i den :) Klem på deg! :)

    • Takk, Embla!
      Ja,det er bare av og til sånn at jeg finner et ord som av en eller annen grunn roer meg litt ned. Sånn at hjertet slår litt mykere. Tankene og kroppen slapper litt mer av. Ikke så ofte, men av og til. Det er godt.
      Håper du får en god dag!
      Klem tilbake

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s