Om å skjule seg.

Dette innlegget hos Kristin Oudmayer – A curly life – inspirerte meg til å skrive et eget innlegg om temaet skam. Den vonde skammen. Det blir jo bare en liten bit akkurat i dag for emnet er stort. Komplekst. Jeg er glad du skal skrive en bok om dette temaet Kristin!

Skam er et begrep det ikke er lett å definere. Den er bevegelig. Tar ulik form eller forkledning. Samtidig er det også noe som er felles. Skammen gjør at vi ønsker å skjule oss. Tenker at jeg er feil. Burde være annerledes. Vi frykter at vi ikke blir tatt i mot når vi åpner oss. Viser oss frem. Kanskje fordi vi tidligere har opplevd å bli oversett. Avvist. Skam etterlater en opplevelse av å være innestengt. Kan gjøre at vi trekker oss unna fellesskap. Og ensomhet skapes. Livskraften stenges inne. Den får ikke utløp. Stemmen forsvinner. Og vi skjuler oss for andre.

Alle opplever vi større eller mindre grad av skam. Av den grunn vil det også variere hvor mye den dominerer livene våre. Hvor mye den ødelegger. Kanskje er det et tema det er tabu å snakke om. Skrive om. En tanke er at noe av det som kan bidra til å gi livskraften og nærværet rom, og bringe fellesskap tilbake i livene våre på, handler om å våge å vise seg igjen. Ta et steg om gangen. Tørre å bli møtt av andre mennesker. La oss bli sett. Ta i mot godhet og varme blikk. Det krever mot!

Jeg tror dette er et emne jeg kommer til å skrive mer om, og vil gjerne høre litt om deres tanker knyttet til temaet. Hva skam er. Hva som fører til skam og hvordan den kan gjøres mindre…

____________________________________

Med hendene foran ansiktet går du gjennom dagene. Våger ikke ta inn alle blikkene. Det er så mange som ser. Rett gjennom deg. Som om du ikke eksisterte. Du er redd de tenker at du ser rar ut der du går og ser ned. Den samme veien. Dag etter dag. Gjennom det samme krysset. Bortover fortauet av slitt asfalt. Ser ned på de samme, grønne skoene. Din store drøm. Er en dag. Å se opp. Og kjenne. At du tør. At det er godt.


Foto hentet fra Flickr. Kilde her.

Advertisements

9 thoughts on “Om å skjule seg.

  1. Jeg tror at hvis vi skal forstå hva skam er,så må vi starte opp med å se på hvilket menneskesyn vi bygger på. Det finnes bare to menneskesyn – det totalitære og det humanistiske. Ut fra det totalitære menneskesynet er mennesket i utgangspunktet et tomt råstoff som ved hjelp av en fullkommen vilje skal gå i ett med et ferdig, ytre mønster. Det humanistiske menneskesynet forutsetter at mennesker fungerer etter de samme grunnprinsipper som alle andre livsformer.

    Følelsen av skam knytter seg bare til det totaltære menneskesynet. En skammer seg over ikke å gå i ett med det ytre mønsteret, for årsaken kan bare være at en har brukt sin fullkomne vilje feil.

    Ut fra det humanistiske menneskesynet finnes det ikke noe grunnlag for skam. Alle livsformer beveger seg hele tiden ut til ytterpunktene for sine muligheter, for de har egne drivkrefter mot å virkeliggjøre sin iboende egenart. Når resultatene blir negative, er det derfor livsmulightene det er noe i vegen med, ikke dårlig bruk av viljen. Det er derfor ingen grunn til selvbebreidelser. Oppgaven er å se virkeligheten mest mulig klart i øynene slik at en kan oppdage nye livsmuligheter.

  2. jeg tror skammen ligger i mennesket, uansett hvilket menneskesyn man har. det handler om å være annerledes uten å stole på seg selv, uten selvtillit. å ikke lenger se sin egen verdi gjenspeilet i andre. å kjenne at man har gjort noe som bryter med samfunnets normer, de som også er dine egne normer siden du lever i dette samfunnet og vil være en del av det. om å føle seg avslørt. kontrolløs (over sin egen skjebne, sin egen kropp, sine egne handlinger, sitt eget liv).

    at jeg skamma meg over å bli mobba da jeg var lita handla ikke om at jeg hadde et totalitært menneskesyn eller vokste opp med det, det tror i alle fall ikke jeg. heller handla det om at jeg plutselig ikke lenger var den jeg hadde vært eller sett meg selv som; ressursterk, uredd, populær, flink, vennerik. plutselig var jeg alene, og jeg skamma meg over det, og det var fælt at foreldrene mine skulle skjønne det fordi jeg følte at jeg skuffet dem da, for hvordan kunne de være stolt over å ha en datter som ingen likte lenger?

  3. Vaarloek Jeg forstår veldig godt det du skriver. Også min største redsel som barn var frykten for at mine foreldre skulle oppdage at jeg ble holdt sosialt utestengt. Jeg tvang meg innpå to jenter slik at min bror ikke skulle se at jeg gikk alene og så fortelle det hjemme. Da måtte jo mine foredre tro at jeg var helt dum.

    Men hvorfor har noen i utgangspunktet slike problemer? Det er da ingen feil ved oss. Her kommer menneskesynet inn.
    Ut fra det totalitære menneskesynet som den fundamentalistiske religionen bygger på,er menesker onde i seg selv og av natur. Alt i dem selv skal derfor knuses og tilintetgjøres slik at de som tom leire kan formes etter et nytt,ytre bilde. Knusningsprosessen skjedde gjennom en uendelighet av aggressiv småhakking.
    Sluttresultatet blir ikke akkurat en tiltrekkende, sjarmerende personlighet som lett skaffer seg venner i skolegården. Det er tvert imot nødvendig å bygge opp sterke festningsvoller for å beskytte restene av seg selv.

    Slike festningsvoller er nødvendige,men de har også to farlige sider. De hindrer oss i å erfare at vi har egenverdi som personer,og at det er unødvendig å skaffe seg bruksverdi ved å leve opp til andres forventninger. Dessuten gjør festningsmurene oss så fremmede for oss selv og for livet rundt oss at vi risikerer å miste oss selv.

    Den andre store faren ved det totalitære menneskesynet er at de negative konsekvensene av sjelelige skader betraktes som mangel på moral og etikk,eller som ettergivenhet for djevler. Vi har ikke brukt vår fullkomne vilje til å presse råstoffet inn i det riktige mønsteret. Dermed fører skadene til at vi blir enda mer ensomme. Det er nødvendig å skjule eget,indre liv for oss selv og andre for å unngå selvfordømmelse og utstøting av andre.

  4. Vaarloek og I.J.L: Jeg tenker at det er viktig å skrive om skam, snakke om det, diskutere det. Det er langt lettere å jobbe med tema som kommer frem i lyset enn når det befinner seg i et uidentifisert mørke og kun gjør skade.

    Det er ikke godt å snakke om skam, eller at noen oppdager at jeg skammer meg. Samtidig har jeg tro på at nye erfaringer er noe av løsningen for at skammen skal bli mindre. Jeg tror at vi mennesker blir til i relasjon til andre mennesker. Det at vi er avhengige av andre er imidlertid også noe av det som gjør at vi også får skader underveis.

    Jeg er enig med I.J.L at skader kan føre til at vi blir enda mer ensomme fordi vi føler at det er nødvendig å skjule oss for å ikke bli mer utstøtt eller avvist. Det blir fort en vond sirkel. Men jeg tror også at det er viktig å våge nye erfaringer. Finne ut av hvilke relasjoner som faktisk er gode for oss. Kanskje kan det å få gode erfaringer etterhvert føre til at vi etterhvert klarer å være mer tilstede i oss selv. Stole på oss selv, og på det viset kanskje få bygget opp vurderingsevnen og kunne velge selv hvor vi ønsker å vise mer av vårt indre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s