Overflaten av dybden

Dagen er. Minuttene tikker sakte forbi i sin egen fart. Timene flyr tilsynelatende i mitt tempo. Lar meg kjenne på overflaten av dybden i min egen brønn. Den som tidvis gjør at øynene senkes. Blikket havner i bordet foran meg. Blir liggende, hvilende på et punkt langt der fremme. Sløret. Utilgjengelig for innsyn fra andre enn meg selv. Og samtidig gløttes det så vidt på vinduet. Innover og utover. For deretter å lukkes igjen etter sekunder. Det knirker i haspene. De er ikke blitt smurt på en stund. Jeg setter meg ned. Et sted mellom innsiden og yttersiden. Legger forsiktig høyre arm rundt midjen. Fingrene holder fast og hvitner i den lette anstrengelsen. Skuldrene rykker til. Ventetid. Nesten fullstendig kjent helt gjennom. Men du er allerede borte. Forsvunnet. Og du tok ikke med deg meg. Jeg lukker øynene. Blåtonene skjærer i lyset. Tungpustet lar jeg meg falle. Nedover. Og der blir jeg liggende. I en eng av lysegult gress. Venter på at du skal si: «Kom!» Jeg følger ikke etter deg. Har ikke krefter til det. Tenker at du kommer tilbake når vi begge er klare for det. Øynene åpnes. Jeg kjenner et mykt og sørgmodig drag som lett dras over ansiktet. Kun overflaten. Med glimt av dybde.


Kilde flickr.

Advertisements

4 thoughts on “Overflaten av dybden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s