Drømmen om lettheten

Flortynne, hvite og gjennomsiktige fnugg i håndflaten. Det kreves ingen styrke av meg for å holde de oppe. Inntil. De ligger der. Blåser bort når brisen kommer lett fra siden og varsomt vipper ut ved første pust. Løfter. Opp. Opp. De kommer ikke tilbake igjen. Tenk om det var slik med tankene. Følelsene. Drømmen. At de ikke krevde kraft. Lettheten skulle holde tanken fanget. Uten lenker. Så lenge jeg trengte den. Skulle få uttrykkes på utallige vis. Åpnes utover. Med styrke, tydelighet, varsomhet og varme. Drømmen. At den aldri skulle bli tung. I hvert fall ikke fordi tausheten tvang den til å ikle seg ambolten av betong. Som sin beskyttelse. Og allikevel en nødvendighet. Hodet og kroppen bøyes nærmere bakken. Av tanken. Følelsens. Tyngde. Blir værende i evigheter eller sekunder. Før vinden igjen tar tak. Løfter opp. Visker bort. Samtidig står de alltid tilbake. Fortellingene. Som et merke. Avtrykk. Et bilde. Tunge. Eller lette og luftige. Begge deler. Atskilt og sammenvevd. Hånd i hånd går de videre og blir værende. Har fått sin egen grunn å stå på. I mitt paradoks hjemland.


Kilde foto:

Advertisements

4 thoughts on “Drømmen om lettheten

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s