Tåkevandring

Jeg sitter med en eller annen følelse, tanke eller opplevelse. Klarer bare ikke helt å beskrive den. Vet ikke helt hva det er. Jeg leter. Vil finne frem til noe som gir mening. Eller kanskje kan fortelle meg noe. Det blir ikke alltid en sammenhengende tekst en gang. Bare assosiasjoner. I dag.


Kilde fotografi:

Jeg tenker på det å gå. Bortover. Jeg er sliten, men merker det nesten ikke. Er opptatt med noe annet som tar all oppmerksomhet samtidig som kreftene gjemmes bort. Et sted jeg ikke kommer til. På en slik måte at jeg ikke merker det. Tar allikevel en stans eller hvilepause ved rekkverket som står litt skjevt ved den lave broa. Det ser forresten stødig ut. Rekkverket altså. Jeg tror jeg vil stå der en stund. Forover på veien er det så tåkete. Jeg er ikke videre glad i tåke. Den er uforutsigbar. Tom. Tett. Kan gjøre at jeg går meg bort. Samtidig vet jeg det. Kjenner det. At jeg faktisk har beveget meg bort fra broen. Jeg er allerede inne i tåka. Og jeg vet ikke hva jeg synes om det. Jeg vil tilbake til broen, men undringen, lengselen driver meg. For hva befinner seg på andre siden av dette tåkehavet? Hva hvis dette synet skjuler seg bak?

Kilde fotografi:

Da vil jeg dit! Jeg puster dypt. Går videre.

I dag har jeg latt bildene fortelle meg noe. Og fortalt det videre til deg. En annen dag er det jeg som forteller noe, og bildene som er stille. Kanskje er det allikevel bildene som forteller deg noe.

Advertisements

6 thoughts on “Tåkevandring

  1. Magne sier:

    Du beskriver så godt hvordan det er å famle i prosesser man blir tvunget inn i. Håpet om lys og mening på den andre siden er et godt håp å klandre seg til – takk for gode ord!

  2. Åshild sier:

    Sterke bilder. Skal man bli glad i tåken eller skal man komme seg fortest mulig ut av den? Jeg håper og på at det er et fint syn på andre siden. Men det tar litt tid før man kommer dit.

    Takk for håp og oppmuntring kjære, gode Maria.

    Klem fra Åshild

    • Kjære deg!
      Jeg vet ikke helt jeg.
      Kanskje letter tåka når tida er inne?
      Provoserende?Ja og nei for min del – i vekslende intensitet og styrke.Er vel både utålmodig og trenger samtidig tid.
      Ja, jeg håper det er vakkert på andre siden – kanskje ikke se alt på en gang.Olav H. Hauge har skrevet et dikt:

      Kom ikkje med heile sanningi,
      kom ikkje med havet for min torste,
      kom ikkje med himmelen når eg bed um ljos,
      men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom,
      slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
      og vinden eit korn av salt.

      God klem til deg

  3. Ordene dine får meg til å tenke på mine egne tåkedager, hvor det virker som om jeg har forlatt alle kjente landemerker og står alene i et tåkelandskap uten retning eller holdepunkter. Det kan være en skremmende og ensom følelse, samtidig som man vet at det ligger noe og venter bortenfor tåken!

    • Takk for fin kommentar! Så hyggelig:)

      Jeg kjenner meg godt igjen i den følelsen du beskriver – en opplevelse av å ha forlatt alle kjente landemerker.Noen ganger har jeg kanskje forventet at de skal dukke opp, men så dukker det opp helt nye merker. Merker jeg ikke kjenner – kanskje må jeg endre retning. Det kan være godt å vite at det ligger noe foran og venter. Håpet er imidlertid tydelig og utydelig – i varierende styrke og grad.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s