Slettenes stille melodi

Jeg er en vandrer av natur. Kanskje først og fremst i språkets landskap, men også i det indre. Jeg tiltrekkes av det som er levende og gir liv. Det jeg beveges av, og som beveger meg. Tiltales av menneskers dyp og kontraster. Der paradoksene får rom, ønsker jeg å få være. Jeg forsøker kanskje å gjøre plass for paradoksene i mitt liv også. Det er ingen enkel jobb.

Før slettene fikk språk, for det vet jeg jo at de fikk til slutt, hørte jeg av og til at de nynnet. Det var så stille at jeg ikke fikk tak i tonene. Jeg ventet. Så en dag gav tonene mening for meg. Det var en sang om hjemlengsel. Jeg vet ikke egentlig hvordan en slik sang høres ut, men tenker at slik kan den godt være. Vakker. Varsom. Dette gjorde meg nysgjerrig og undrende. Var disse tonene slettenes egne, eller nynnet de på andres vegne? Nynnet de til meg? Det tok mange år før jeg fant ut hvilket slektskap jeg følte med disse slettene som gjorde at jeg hørte hjemme der, og som også gav en slags forklaring på denne melodien.

Den første gangen jeg hørte tonene, tok jeg av meg skoene. Deretter de hvite sokkene. Og der sto jeg. Barbent. Kjente at det den gang lysegrønne på kanten til lysegule grasset så vidt stakk meg litt under fotbladet. Det var ikke like mykt som irrgrønt grass, men heller ikke like hardt og skånselsløst som harde lysebrune strå. Slik som åkeren blir sent på høsten når kornet er tatt inn, og kun minnene står igjen. Et rom inne i meg som sto nedstøvet, slik som slettene var lysegrønne og nesten lysegule, fortalte at noe kjent og på samme tid ukjent var på vei. Samtidig var det som om slettene hadde sluttet å nynne. Jeg fikk ingen flere spor. Med den svake nynningen hadde slettene sagt sitt. Gitt meg det eneste avtrykket av kjennskap til meg, og bad meg om å lete videre selv. På et vis går det an å si at kanskje dette var første gangen slettene fikk språk. De sa ingenting, men noen ord ble formet i mitt hode. Den gang alt var ingenting, kunne ikke slettene si noe. Der jeg og ensomheten gikk bortover. Før de spurte om jeg ville fortelle deres historie. Kanskje måtte ensomheten bli borte først før slettene begynte å nynne? Først stillhet. Så nynning. Deretter språk? Det er etapper mellom hvert steg, og språket begynner med bokstaver og enkle ord. Slike ord som glass.

Kilde fotografi:

Dette er tredje fortelling i en serie. Hvor mange det blir vet jeg ikke. Hvis du vil lese de andre to, kan du se her:
Første del: Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg
Andre del: Jeg vil lukke deg ut igjen

Advertisements

4 thoughts on “Slettenes stille melodi

    • Takk for kommentaren, Lina!
      Bildene med kildehenvisning har jeg funnet på Flickr –
      der ligger det mange fine bilder.
      Jeg har også fått lov til å bruke noen fra en kunstner:)
      Bildene det ikke står kildehenvisning på, har jeg tatt selv.

  1. sv: åh, hej! tack, jag blir alldeles alldeles glad inombords av dina snälla ord! tusen tack! och så himla vackra bilder du har på din blogg! fin inspiration!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s