Reisetempo

Ho står tilsynelatende stille. Midt på veien. Blikket er vendt fremover. I øynene gjenspeiles konturene av en lang grusvei. Helt fremme i horisonten bøyer den seg svakt mot høyre og forsvinner for søkende blikk. Mer ser ho ikke. Det som ligger bak titter over skuldra med jevne og ujevne mellomrom. På innsida høres lyden av svake og sterke stemmer fra personer som har stått nær. Andre har kanskje stått et godt stykke unna. På en annen kant enn der ho sto. Menneskestemmer som preger sjelen. Som rører ved strenger i hjertets mørke avkroker. Steder ho aldri visste fantes. Ho gir det tid. Nok tid. Ser deretter fremover igjen. Setter den ene foten foran den andre. Kjenner hvordan det faste underlaget tar i mot føttene når skoene treffer underlaget. Ho går et stykke vei. Stopper opp. Langt der fremme ser ho omrisset av deg. Kjenner igjen ganglaget ditt. Den rette ryggen. Det er som om ho kan kjenne det varme blikket hvile på ansiktet lenge før du når frem.

Gir jeg meg selv lov til å tenke at jeg ikke skal ta alle dager på en gang…? Dersom jeg skal ut på reise ønsker jeg jo ikke å ta mer enn en dag om gangen. Jeg ønsker å oppleve. Ta inn. Sanse. Kanskje ville det av og til være enklere å tenke i metaforer. Ser jeg for meg livet som en reise, kan kanskje reisetempoet senkes litt slik at jeg er til stede på den måte som er min. Jeg skal ikke til enden av veien i dag. Kanskje er det ikke målet eller resultatet som er meningen eller det jeg ønsker å speide etter, men mer det å være underveis. Å være på vei. Bevege meg.

Advertisements

2 thoughts on “Reisetempo

  1. Åshild sier:

    Du har så rett kjære Maria.

    Vi kan ikke ta inn alle dagene på en gang. Men det hadde vært så greit å se målet der fremme. Se hvordan disse flokene skal løsne. Veien er målet, er det noen som sier. Veien er noe drit. Jeg vil frem til målet. Det er for mange farer som lurer rundt hver sving. Det er for mange grøfter man kan falle i. Ja men da får man komme seg opp igjen av grøfta og gå videre, sier de kloke.

    asdjfhourgh3o0irhg0piwjeæpgfjwæpgj jdowpqåjrepqoewpåjr2oej !

    Mer er det ikke å si om den saken.

    Å

    • Jeg er enig med deg i asdjfhourgh300irhgopiwjeæpgfjwæpgjjdowpqåjrepqoewpåjr20ej! akkurat i dag.

      Hvorfor skal alt være så innvikla? Mennesket er ikke akkurat skapt endimensjonalt kjennes det ut som. Vi tar i mot opplevelser med hele oss. Noen dager skulle jeg gjerne ønske at det var slik at ord og følelser kom i ferdig kategoriserte bokser, ikke som et garnnøste uten noen synlig ende å begynne i. Slitsomt er det.

      Av og til kan ord gi et unyansert bilde. Kanskje nettopp på grunn av frykten for ærligheten. Men ordene dine gav meg et smil om munnen fordi jeg kjenner meg igjen. Jeg må smile av meg selv fordi jeg både håper det beste og tror det verste. Dette kastes om hverandre i en «herlig» suppe og er ikke lett å forholde seg til.

      Men den livbøya. Den vil jeg gjerne ha!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s