Ord – betong eller letthet?

Hvilken funksjon ønsker vi å oppnå ved å skrive – bruke ord? Ønsker vi å få litt mer tak i virkeligheten slik at den ikke sklir så på den glatte overflaten? Kanskje bruker vi ord for å unngå kaos? Slik at noe blir tydeligere og mer adskilt enn når alt svømmer inne i vårt eget hode? Jeg vet i hvert fall at mangelen på ord kan skape angst. Eller kanskje er det den påtvungne tausheten som skaper angsten? Det er som om ordene er delt opp i små biter og strødd ut over en åker. Ingen vil vel begynne å lete blant aks som har vokst seg en meter høye for å se om de finner biter av ord på fem ganger fem centimeter? Det kommer helt an på hva slags ord det er snakk om.

Noen ord kan godt bare få ligge for min del. De leter jeg ikke etter. Nå lengre. Det er de som stenger. Som faller til jorden som betong og graver seg dypt ned uten at jeg har gitt tillatelse til det. Jeg begynner å kjenne de igjen nå. Før har de vært forkledd i smigrende drakter. Under sitt utydelige skjul er de imidlertid boltet fast i setninger jeg ikke ønsker å gripe. Ord som gir meg opplevelsen av å være innestengt, og av og til også utestengt. Ordene er hamret ned, men hva er formålet? Å overbevise meg om at de er ført med varsom og myk penn?

Så finnes det ord som gjør taushet mer tiltrekkende. De er hvilende. Ber meg om å ta en pause. På en slik måte at jeg må stoppe opp etter hver setning. Jeg undres. Fascineres. Dette er ord som åpner opp himmelen over meg. Ulikheten i opplevelsen er bokstavelig talt himmelvid. Jeg går fra et rom med takhøyde på to meter og ti, og kommer inn i en katedral. Jeg går fra innesteng til hvelving på hvelving. Disse ordene kan jeg godt gå inn i en lang søkende og letende aksjon for å finne. Jeg merker ikke en gang at aksene er høye. Jeg tar på en fotsid kjole, og samler opp de brukne ordene i de vide lommene. Kjenner hvordan varmen stryker meg i nakken når jeg finner de lenge etterlengtede beskrivelsene av en usynlig og synlig verden. Slike ord gjør at jeg glemmer at hjertet skal være inni og ikke utenpå. Jeg holder det i hendene. Fullt synlig. Kjenner meg truffet. Berørt.

Hva slags ord treffer deg?


Skulpturen er laget av keramiker Elisabeth Helvin. Bildet brukes etter godkjennelse fra henne. Mer av hennes kunst, kan du finne her.

Advertisements

4 thoughts on “Ord – betong eller letthet?

  1. Åshild sier:

    En klok mann jeg kjenner sier noenlunde følgende: For noen handler det om å sette ord på følelsene. For andre handler det om å slippe til følelser til ordene.

    Jeg har lenge beundret deg for ditt rike ordforråd. Jeg synes du har et imponerende vokabular som spenner over et enormt spekter av følelser, tanker, observasjoner og lengsler. Der er du et forbilde for meg. For meg blir det ofte bare et kaos av følelser som jeg helst vil slippe å forholde meg til. Jeg vil bare skrike. Så leser jeg blogginnleggene dine, og kjenner at du gir et godt bidrag til min egen kamp for å sortere og holde ting fra hverandre.

    Takk for det kjære venn.

    OK, her kommer noen ord som treffer meg:

    Himmel

    Håp

    Tiramisu

    Lidenskap

    Vennskap

    Liv

    • En klok mann vil jeg si:)

      Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til ordene dine, jeg.
      Prøver meg på et varmt takk!
      Dersom mine kruseduller kan gi mening,
      og av og til bidra til å sortere noe av det som kan være kaotisk
      – ja, da er jeg veldig takknemlig!
      Jeg liker godt ordene dine, min venn:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s