Tidsklemmetempo og langsomhet

Gjennom de årene vi kaller livet, kan vi ofte holde det skjøre og vare i oss dypt skjult. Langt inne. Kanskje på grunn av frykt, mangel på gode erfaringer i relasjoner, eller ensomhet. Vi pynter på fasaden, holder ytterdøra forsvarlig lukket og kanskje også låst. Noen ganger er det helt riktig, og også sunt å sette tydelige grenser. Vi skal ta vare på det som er sårbart i oss. Finne ut av hva vi selv har behov for, og også hva vi ikke trenger. Andre ganger fører frykten for å åpne opp på gløtt kun til ensomhet og fortvilelse. Spørsmål jeg kan stille til meg selv er: Hva skal jeg dele? Hvor mye skal jeg dele? Hvem skal jeg dele med? Til tider kan dette være mer påtrengende enn andre. Når livet ruller innover med sine voldsomme og knusende bølger. Når kaoskrefter river i oss fra begge sider og truer med å slite oss i stykker. De gangene da hjertet kun lyses opp i et blodrødt skjær. Hva er det da som gjør at vi av og til tør å åpne døra litt på gløtt? Å vise frem noe av vår egen livssmerte? Ensomheten, fortvilelsen og avmakten. Ber noen komme et stykke på innsida. Kanskje krever det at vi har noen gode erfaringer fra før med å åpne oss? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at noen mennesker synes å se bak alle masker. Der jeg ikke ser annet enn kulde, ser andre potensiale for skjønnhet, liv og varme. I noens forvrengte ansikt kan jeg se hat, mens andre ser dyp sorg og gamle sår. Det er disse personene jeg beundrer – de som aldri snur seg bort. De som våger å bli stående og ikke gå videre når alle andre haster forbi i sitt raske tidsklemmetempo. Det er en annen type langsomhet enn sakte gange.  Det er en tilstedeværelse som krever nærhet til eget liv.

Et dikt jeg er glad i, og som kanskje kan beskrive noe om dette, er skrevet av Halldis Moren Vesaas, og heter

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind
Og eg går fram til di
Innanfor den er kvar av oss einsam
Og det skal vi alltid bli

Aldri trenge seg lenger fram
Var lova som gjaldt oss to
Anten vi møttes tidt eller sjeldan
Var møtet tillit og ro

Står du der ikkje ein dag eg kjem
Fell det meg lett å snu
Når eg har stått litt og sett mot huset
Og tenkt på at der bor du

Så lenge eg veit du vil koma i blant
Som no over knastrande grus
Og smile glad når du ser meg stå her
Skal eg ha ein heim i mitt hus

Advertisements

8 thoughts on “Tidsklemmetempo og langsomhet

  1. Alva sier:

    Eit veldig fint dikt. :-)

    «Du går fram til mi inste grind
    Og eg går fram til di»

    Eit spennande møte
    -ein gong på nettet, nærare bestemt på ein blogg, skreiv eg før ein stund attende, ein svært personleg mail med detaljar om ei historie i livet mitt. Eg utbrodera og ga frå meg mange detaljer.

    Det skulle vise seg at dette hyggelege mennesket som eg sendte mailen til ynskte å væra anonym og gav ikkje noko tilbake.

    Eg følte meg først som ein fortapt, tom og einsam person. Og eg angret på kvifør eg hadde gitt så mange opplysninga ifrå meg om eige liv til ein person eg ikkje kjente eingong. Eg visste ikkje kven som skjulte seg bak masko.

    Eg skreiv inga flere mailar til den anonyme. Og i ettertid har eg fått vend frustrasjon og tomhet til eiga lærepenge. Eg vil ikkje lenger åpna meg om eg ikkje er heilt trygg.

    alva

    • Kjære Alva,
      ja ikke sant diktet er fint:) Takk for at du deler tankene dine!

      Det er vanskelig å vite hvem som er verdt vår fortrolighet,og behandler den og vår historie varsomt når erfaringen er slik du beskriver. Kanskje blir det lettere å late som om vi ikke har behov for å vise oss, dele noe av vårt liv. Jeg for min del må øve meg, både i å lete etter trygghet, og så våge å åpne opp noe, men også i å sette grenser. Av og til kan det være for mye å åpne en dør, men kanskje det går an å ha et vindu på gløtt – speide. Det kan jo hende. Kanskje…Finner vi trygghet…

      Noen ord om denne ensomheten som er skrevet av Anne-Greta Wide:

      Ensamma måste vi vara
      leva i olika land-
      därför kan ingen förklara
      undret som sker i bland:
      livet slår upp i en flamma
      dubbel,bevingad och het
      först när vi mötas i samma
      ensamhet

      Varmt velkommen tilbake!
      Maria

  2. To dører. Den dør vi lukker bak oss, og går alene inn i rommet. Den dør vi åpner, står i døråpningen og inviterer noen inn. Se alle andre dører lukke seg, er også ensomhet. Ingen dør er lik.

    De gamle dørstokker er nedslitt, buet på midten. Alle skjebner og historier som har passert døren. Noen trenger seg inn, noen kommer aldri inn.Reisen stopper ved døren. Noen kommer aldri ut, for den stopper ved «dørstokk-mila». Alt starter i en dør. Livet inneholder mange. Dører får oss til å stoppe, se, betrakte døren før vi går inn. Anmoder om å komme inn.

    Om du så skule male din dør, hvordan ville den bli….. hvordan ville jeg male din, og du min?

    ***
    Takk igjen for et fint innlegg. Du får meg til å våkne, tenke. Det risler av løv når dine ord treffer meg,lett. Takk….

    • Som du skriver- ingen dører er like. Noen fører oss frivillig inn til rom som er kjent eller ukjent, mens andre dører må vi aktivt velge å gå inn i – forsøke å vise mot i møte med egne ukjente rom.

      Det er mange fortellinger som ligger bak dørene våre. Når skal de få slippe ut, og når skal de forbli innenfor? Jeg tenker det er viktig å trå varsomt når man trør over en dørstokk. Som du skriver – å anmode om å få komme inn, ikke trenge seg på.

      Du kommer med mange interessante tanker! Takk for gode ord, men først og fremst for at du beskriver en bevegelse videre, og ut over min egen tekst. Du åpner opp noen rom som jeg synes er spennende å gå rundt i. Det er litt som å gå på en utstilling og betrakte. Det setter jeg stor pris på!Det er jeg som skal si takk…!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s