En dag foran oss?

Ingenting er. Slik som det en gang var. Og samtidig kan ingenting bli slik vi en gang hadde tenkt. Ikke at vi kan bestemme så mye. Kanskje bortsett fra om vi vil bøye nakken. Eller rette ryggen. Senke blikket. Eller møte.

Noe svinger oss rundt og rundt og rundt. Som om vi var på sirkus. Og det er vi kanskje. Fordi her står vi. Midt i manesjen, og snurrer til det mørkner for oss. Det svartner for øynene. Livet melder sin ankomst uten innbydelse, og skjærer grimaser i et maskespill mellom latter og gråt. Lyder og inntrykk forvirrer og vrenger. Mens vi. Vi går – beveger oss. Som skyggefigurer bak hvite laken leter vi etter mot og håp. Av og til på avstand. Av og til nært. Alltid sammen. På et eller annet vis. Og vi ler og gråter tilbake. Roper ut i mørke. Innelysene kommer på når det blir mørkt ute, men de er svake. Vi går skulder mot skulder. Og blir etterhvert stående tilsynelatende stille. Samtidig lurer noe seg frem i mer eller mindre ekspressfart i hodene. Alt går så raskt at vi ikke merker at vi til slutt ender opp et helt annet sted enn sirkuset. Utenfor maskespillets verden med teltduken flagrende bak oss. Plutselig står vi der. Lett forfjamsa. Ser. Tar inn vinterlufta. Det er visst livet. Vi har stått midt på, og ikke merket at vi var midt i. Så langt fra skuespill og drømmerier. Vakre kostymer og glitrende juveler. Vi er ute av tilværelsen der tung teatersminke gjør tårer usynlige. Og allikevel er det der vi er. Midt i en dårlig opplyst tilværelse. Skremmende sted å være uten manus. Og en dag kommer vi oss kanskje fram til erfaringen. Står med hver vår bok i hånden og fører dialog med tider som var. Som har påvirket oss til den vi er. Kanskje blir vi loddet dypt og finner feste. Og skyggene kan blir svakere. Stemmen finner kanskje tilbake til klangen og varmen. En gang. En dag. Og varsomt har vi vist frem vrangsida, merker etter liv. Er ekte i ord og øyne. Og hviler i hverandres blikk. Fortapt og funnet i et fellesskap.


Advertisements

2 thoughts on “En dag foran oss?

  1. Åshild sier:

    «Varje sten kan vippa till och du störtar mot döden.
    (…)
    Detta är livets teater. Inget manus duger.
    Regissören väntar som vi på hjärtats rop.
    (…)»
    L.J.A

    Jeg er lei av dette livets teater. Jeg orker ikke flere av hjertets fortvilte rop. Kan vi ikke finne gull i det iskalde vannet snart.

    Takk for at du orker å sette ord på denne her driten, og til og med finne ord til håpet. Jeg beundrer deg for det.

    • Gode Åshild!

      Jeg vet ikke hvordan veien ser ut.Jeg har ingen svar.Det er ikke alle dager som håpet får plass.Da er det bare iskaldt vann.

      Og allikevel – det er noe med spørsmålet en dag? som på et vis er et sånt type håp som ikke er for stort for meg. Noen dager er det bare i en parentes med kun de to ordene. Andre dager skjøvet helt ut av bildet. Men av og til holder det også,og jeg kan legge til flere ord – kanskje fordi det er et spørsmålstegn bak?Det blir ikke så bastant og påståelig,og lar meg være meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s