Om å savne noe som var

Denne boka ble brukt som sitatbok i fjor sommer. Da sola fortsatt varmet i ryggen. Slike bøker blir ikke kjøpt for å tvinge meg til å skrive. I hvert fall er det ikke derfor jeg kjøpte den. Jeg lette lenge for å finne den rette fasongen. Fargen. Den skulle være svart. Og så ville jeg at den skulle åpnes nederst og oppover – ikke fra siden og utover som en vanlig bok. Jeg la ned noe i letingen. Fordi jeg kanskje på et eller annet vis ante at den etter hvert skulle bli fylt av gode minner om engasjement og fellesskap. Og også hente fram noe i meg selv som skapte liv, noe varmt som jeg ikke visste fantes.

Fordi den var så nøye utplukket, måtte den legges bort for en stund. Jeg hadde glemt den litt der den sto stuet inn mellom mange andre likesinnede. Og samtidig var denne litt spesiell. Den var så full av blanke ark. Klar for å bli fylt opp. Når jeg først la den bort, var det bare vondt. Fordi den minnet meg om at noe ikke var slik jeg ønsket det skulle være. I dag har jeg hentet den frem igjen. Ikke for å skrive i den, bare for å kikke litt. Fordi det er så mange tanker som surrer rundt i hodet. Allikevel er jeg nok mer tålmodig nå. Avventende.  Fordi mange av sidene ble fylt opp. Nå forteller ordene en historie som jeg nesten ikke kjenner. Fordi ordene som ikke er mine egne, forteller sin egen historie om meg også. Ord som ikke kan skrives ned og bli stående, uforandret. De påvirkes av min hverdag. Jeg vil i hvert fall at de skal det. Først da kan de gi noen mening.

Det er som om jeg halvveis venter at vinden blafrende skal finne frem til den siden som det står «Værsågod og skriv!» på. Det står selvfølgelig ikke noe sted. Noe ydmyk venter jeg imidlertid på en invitasjon til å tre inn i den verdenen igjen – og jeg tror – håper, at invitasjonen vil komme. Med sirlig og kjent løkkeskrift. Og på den invitasjonen skal det stå:

Og da vet jeg at jeg er klar for å gå inn i igjen.