Tilstedeværelsen i dine øyne

Ho sitter. Helt ytterst på en gul- og brunmønstret stoppet lenestol. Stoffet er slitt, og foret stikker ut like før stoffet strekker seg over til ryggstøet. Ho er rett i ryggen. Hendene er lagt ned ved siden av hverandre i fanget. Skjørtet går så vidt nedenfor knærne. Den sorte ullgenseren er dratt slik at den overlapper skjørtet. Det indre blikket er rettet mot et punkt fem meter borte. De grønne øynene er nærmere, og festet på personen som sitter i stolen ved siden av henne med hodet lent mot veggen. Ho snakker, besvarer spørsmål, stiller noen selv, men er ikke helt til stede. Kikker på klokka. Ti på tre. Ho flytter litt på hendene. Kjenner etter på hvordan pusten er. Lett i dag. «Skal du noe sted etterpå?» Ho kikker bort på personen i stolen og smiler. «Nei, jeg skal bare hjem i dag. Det er jo ikke lange biten bort. Bare en times tid med bil.» Ho kjenner at ho blir stum innvendig i møte med dette spørsmålet. Hvis ho bare visste at det var meningsfylt for personen  å prate om dette, men ho er ikke sikker. Kanskje er det egentlig helt andre spørsmål og tanker som sakte beveger seg rundt i hodet. Sorg? Savn? Tanker som usynlig stryker sitt såre drag over ansiktet når ho har gått. Ho henter fram den grønne boksen som står på kjøleskapet. Den er full av julekort fra i fjor, glansbilder og gamle foto. Et bilde kommer frem. «Se på dette! Er det deg?» Den andre ser opp på ho. «Ja, det er meg. Det begynner å bli noen år siden. Tenk, den dagen husker jeg som om det skulle vært i går. Det var dagen da Per kom til gårds…» Ho lener seg tilbake, forsøker å hente det indre blikket tilbake til de grønne øynene. Folder hendene i fanget, og lener seg litt nærmere personen på den grønne kjøkkenstolen.

Når slutter og når begynner vår interesserte lytting? Når viker den til side til fordel for nikk og smil og samtaler om kuldegrader og kakene som ble bakt i går eller middagsselskapet i morgen? Når blir det indre blikket festet på noe langt unna, og øynene tomme for lys i møte med en annen? Er det et årstall? For ung, for gammel? Antall grå hårstrå eller rynker i ansiktet? Hvor går grensen mellom å bevare generasjoners raushet og tause tale til fordel for åpen tankeflyt. I hvilken tid slutter de gode spørsmålene å komme? De spørsmålene som er midt i livet uansett hvor kort eller langt vi har kommet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s