Å være på reisefot

Kroppen er ikke medgjørlig i dag. Bare utslitt. Magen ser ut som et rundt og stort kokekar, og ryggen verker. Livet har den siste måneden vært sett på mer som en seigpine enn en gave. Mørket som omgir ho på alle kanter er svart. Ho hører mennesker puste. Tempoet er rolig. Allikevel svikter knærne under ho, og blekheten i ansiktet tvinger seg frem og driver bort den ungdommelige friskheten. Ho kjenner på hvordan det er å være der ho er. Livet har blitt så annerledes enn ho hadde tenkt. Hodet forsøker å forstå hva som skjer, men får det ikke til. Ho husker tilbake til en samtale. Henter frem motet ho kjente da. Bruker litt tid på å forsøke å reise seg opp. Ho hører løpende skritt. Kjenner en arm rundt livet. Noen som forsiktig hjelper opp i stående stilling. En sekk med vann føres mot leppene, og stemmen som ho etter hvert har lært å kjenne og har kjær sier: ”Drikk! Drikk deg utørst nå, men ikke drikk for fort. Vi har et stykke igjen å gå før vi er framme. ” Ho adlyder og drikker. Knusk tørr munn etter noe som kjennes ut som eviglang tid uten lindring viker for opplevelsen av kjølig vann som risler ned halsen.

En våt mule dytter forsiktig til ho i høyre side. ”Sett deg opp litt du. Han bærer deg et stykke på vei nå,” sier stemmen. ”Jeg ser det er for tungt for deg å fortsette på denne veien til fots, og at du trenger en hvilepause.” Ho setter seg opp med stor møye. Legger seg litt på skrå. Orker ikke sitte oppreist. Kjenner hodet hvile mot halsen til eselet. Hører noen mumle ved siden av, en ny stemme, og klarer så vidt skimte noen ord. ”Dette kan du da ikke mene.  At dere skal fortsette lengre i kveld. Joda. Ja, jeg forstår at dere vil ha husly. Det ser jo ut som om det ikke er lenge før noe skjer. Jeg tror ho trenger hvile snart.” Ho smiler halvveis for seg selv. Takker for at noen viser omsorg. Orker ikke uttrykke seg lengre. Kroppen er blitt for tung, og drar ho ned i et ukjent mørke. Ho registrerte at den kjente og kjære stemmen sa at det var et stykke igjen. Det er ikke så viktig. Å ha selskap på veien er en stjerne i bekmørk natt. Den lyser opp litt av stien, men ho forstår fortsatt ikke at dette er hendt med ho. Spenning, forventning og redsel fyller ho for det som ligger foran. «Fred», hadde han sagt. Ho lukker øynene og kjenner at ho blir båret. Inn i det ukjente, og allikevel er det kjent, men ikke av ho.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s