En annen fortelling

Det er mørkt i rommet. I ett hjørne står det en hvitmalt skuffeseng. Oppi den ligger det ei sammenkrøllet på en Svanemadrass. Det er kaldt, og ho har både dyne og et blomstrete sengeteppe over seg. Ho kan ikke være mer enn…tja, det spiller kanskje ingen rolle hvor gammel ho er. Ho har langt, brunt hår og grønne øyne. Puster dypt på innpust og ut på utpust. Ho sover. Drømmer. Du hører at ho vrir seg litt i senga. Trekker dyna enda lengre opp mot haka. Finner en litt bedre stilling på puta. Skal. Skal ikke. Du vet ikke helt om du våger. Ho sover jo. Det du skal vekke henne for å si vil vel kanskje forstyrre nattesøvnen hennes de neste månedene. Kanskje? Ganske sikkert i grunn. Og månedene vil synes etter hvert også. Ho mumler ett navn. Du får ikke tak i hvilket. Innerst inne vet du jo at du må gi henne beskjeden i dag, og at du kommer til å gjøre det. Du meldte deg jo frivillig. Sa at dette kunne du tenke deg å gjøre. Allikevel må du bare sette deg ned litt først. Det står en hjemmelaget krakk noen meter fra senga. Den knirker lett når du setter deg.

Det er ikke alle beskjeder som er like lette å formidle. Noen av de er jo både fylt av smerte og lengsel. Og også håp. Det er jo kanskje det viktigste. Det siste. Dagene kan bli så tunge og umulige uten. Beskjeden du skal gi vil på sikt inneholde alle tre. Du forsøker å tenke på reaksjonen hennes når hun våkner. Når hun ser deg. Først litt redd kanskje, og så rolig med litt iblandet forskrekkelse. Kanskje forventning etterhvert som tiden går. Du håper at ho har noen ho kan fortelle det til. Forresten. Du ombestemmer deg. Det er jo ikke en del av beskjeden du har fått, men allikevel. Du reiser deg. Stryker lett over den hvite jakka, og går bort til senga. Setter deg forsiktig ned på stolen som står ved hodeenden. Legger en hånd varsomt på skuldra hennes og hvisker navnet hennes. Du må gjøre det tre ganger. Ho lukker opp øynene, sperrer de opp. Du kjenner at noe tar en kollbøtte i din egen mage. Du hvisker til henne. «Ikke vær redd! Jeg kommer med fred! Du er sett!» Ho ser litt uforstående på deg i begynnelsen. Det som skulle bli en kort beskjed, blir til en lang samtale. Det var det du bestemte deg for, like før du gikk bort til henne. Du ville ikke bare gi beskjeden. Du ville sitte der og bli sittende. Så lenge ho måtte ha behov for det denne lange natten. Du visste jo at spørsmålene ville bli mange. Litt av grunnen til at du ble sittende var jo at du vet at dette vil bli en lang reise. Du ville ikke at ho skulle være alene med alt dette. Mer enn at reisen blir lang vet ikke du enda. Kun noe tid kjenner du. Du har ikke svar på spørsmålene hennes, men er der. Styrken i stemmen hennes når du skal til å reise deg, rører allikevel dypt ved deg. «Takk for at du kom! For at du ble sittende. Det betydde mer enn ord kan beskrive. Det er i orden. Jeg sier ja.»

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s