Klangrommet

Humpende bortover en litt smal vei, ser jeg det tre fram. Slottet. Den gule murbygningen – innbydende. Bussen stopper, og jeg går ut. På avstand ser det ikke så stort ut. Når adventslysestakene skal telles derimot, blir det større. Fem, ti, tjue, tjuefem- kanskje til og med tretti- eller flere. I alle former og farger. Det er mørkt, men bare ettermiddag. Jeg går opp alle trappene. På rommet er det vakre stoler. Særlig den med rødt brokadetrekk. Egentlig er den vel mest burgunderrød- en varm versjon med småblomstrete strekk. Vaskevannsfat og mugge. Kakkelovnen i hjørnet er kald, men nymotens sentralfyring holder rommet godt og varmt. Jeg setter meg i den røde stolen.  Tuller meg inn i teppet og legger beina på ovnen. Tenner stearinlyset på det runde bordet med dreid fot og gullkant. Drikker te med honning fra en dyp kopp. Ser ut av vinduet. Selv om det ikke er så mye å se, er det noe der ute som er kjent. Minner. Om sommerlyse dager. Vennskap. Arbeid. Mye lyd. Vinteren bringer med seg roligere tider. Mer stillhet og undring. Mørke og lys om hverandre. Tidlig om morgenen går jeg til det øverste rommet. Ser daggryet komme. Forsiktig. Sakte. Det vakreste rommet er rundt. Vakrest på grunn av akustikken.  Et rom med høye vinduer og stripete sofaer lengst bak. Med pianostol og et stort, svart flygel med klar og dyp klang. Mørke, lyse, stille toner. «Mitt hjerte alltid vanker» er uendelig vakker i dette rommet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s