Vandretid & ventetid

De pakker det mest nødvendige i hver sin veske. Umulig å vite hvor lang tid reisen tar. Dager. Uker. Måneder. År. De fester veskene, og strammer til. Tar tak i lærremmene som er festet rundt kamelenes hode. Vandringen er i gang. Mot et mål de ikke vet hvor er. På en vei de ikke aner hvordan ser ut. I et mørke som er til stede det meste av dagen. Med kun en stjerne som ledetråd. Av og til ikke det en gang. Langt, langt borte. Mot et lys i enden av en lang tunnel beveger de seg. Langs varme og kalde kanter. Opp og ned, og ned igjen. Lukten av krydder i lufta. Vandretid og ventetid om hverandre. Stigningen er ukjent. Kart og terreng passer ikke alltid i hop. Vandringskvinner og vandringsmenn. På vei.  Alltid på vei.

Å gå på en vei vi ikke vet hvor ender. Kjenne usikkerheten som klemmer til rundt hjertet, og skaper frykt og forventning. For det som er, det som skal komme, og som kanskje en gang skal bli en del av veien. Manus eller retningsangivelse er ikke utdelt for noen del av reisen. Ensomhet og fellesskap. Fellesskap og ensomhet. Om hverandre.

Advertisements

5 thoughts on “Vandretid & ventetid

  1. Så flott blogg du har!

    Kjenner meg veldig igjen i det du beskriver her. Det kan være skummelt å leve. :)

    Innlegget ditt minner meg litt om et dikt av Robert Frost: The Road Not Taken.
    Det starter slik:
    Two roads deverged in the woods
    And sorry I couldn`t travel both»

    Og ender slik:
    «Two roads deverged in the woods
    And I took the road less traveled
    That has made all the difference»

    • Kjære Anne!

      Takk for det!
      Hyggelig å høre fra deg!

      Det diktet du siterte likte jeg godt:)
      Av og til må vi kanskje velge å gå en vei som er ukjent. Det er skummelt. Samtidig er håpet og drømmen at veien «has made all the difference». Som du skriver på din egen blogg, så lever vi et sted mellom drømmer og virkelighet, og jeg tror det er viktig å ha med begge to fordi livet består av kontraster.

  2. Ja, det starter ofte i drømmene. Vi ser det lyset langt der fremme som du beskriver. Så legger vi ut på vandring og håper at vi ikke mister vegen av syne.

    Jeg tror det så absolutt er nødvendig å gå ukjente veier for å kunne vokse som menneske. Noen ganger gjør vi det frivillig, men slett ikke alltid!

    :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s