I går kveld begynte jeg å se på en youtube-video med Chase Jarvis og Brene Brown. Foranledningen var en litt urolig kropp. Jeg var på Grubler’n, og fant ikke noe særlig hvile i den mørke og forblåste søndagskvelden. Har du forresten lest Brene’s bok, Dearing Greatly, noen gang? Jeg opplever ofte at jeg treffes av noe gjenkjennbart når Brene kommer med det direkte språket sitt, og Texas-vitaliteten. Det er noe fellesmenneskelig og ekte der.
Da jeg så på CJLive i går gikk det opp for meg at det i løpet av livet ikke er alle små og store fortellinger vi ønsker å eie som våre egne. Vi kan forsøke å hoppe bukk over de, synes at de er så ubehagelige at vi prøver å gå rundt, over eller under de. Det kan være fortellinger som viser grinebiteren i meg, eller som synliggjør at jeg mistet motet i en krapp u-sving, og ikke finner det igjen. Fortellinger om frykt og usikkerhet som vi ikke finner ut av. De fortellingene har vi vel mest lyst til å feie under teppet, og ikke ta med som en del av livshistorien vår?
Men tenk om det er slik at disse fortellingene har noe å lære oss om mot, mellommenneskelige relasjoner, og om våre møter med oss selv? Selvsagt er det en litt skremmende tanke. At jeg skal bruke hullmaskin på de fortellingene, og sette de inn som ett (eller flere) av kapitlene i min bok. Likevel, dersom det er en ørliten mulighet for at det kan skapes gull av gråstein, har jeg lyst til å sjekke ut hvordan fortellingene fortsetter (selv om jeg til tider vrir meg som en sardin i en overfull hermetikkboks). Da vil jeg prøve (så godt jeg kan) å eie den.
Bildet er hentet hefra, og laget av Lisa Aisato. Det er gjengitt med tillatelse.
